PC'en min - eg ser på deg
du blinkar blått.
PC'en min - eg treng deg,
me har det godt.
PC'en min - eg brukar deg,
som ei gudinne.
PC'en min - eg ber til deg,
du har stort minne.
PC'en min - eg klemmer deg,
du gjer meg sterk.
PC'en min - eg kysser deg,
eit underverk.
PC'en min - eg søv med deg,
du er alt eg har.
PC'en min - eg elskar deg,
du vert mor, eg vert far.
For til neste vinter,
då får me printer.
Arne Hjeltnes
Då Derrick var liten Til toppen
Eg lurar på kva Derrick
gjorde då han var liten.
Fekk han kjeft,
når buksa var skiten?
Eg lurar på om Derrick
hadde ost på maten.
Om han og kasta den
blaute tomaten.
Sat Derrick og teikna,
når læraren såg vekk?
Og lagde små skurkar
med penn og med blekk?
Stal Derrick små eple
frå naboens tre?
Eller tok han små vener
som sysla med det?
Skreik Derrick høgt
av eit stikk BCG,
eller kremta han berre
og nikka av det?
Om kvelden når Derrick var ute ein tur,
vart far hans sinna, og mor hans sur?
Gjekk alltid Derrick med riktig refleks?
Og korleis er dette med Derrick og sex?
Han sykla nok ikkje utan si lykt,
og sa aldri noko som var særleg stygt.
Han kom nok på skulen vaska og rein,
og bakpå sykkelen satt Harry Klein.
Arne Hjeltnes
Akkurat no i Mexico Til toppen
Akkurat no,
når eg skriv desse orda,
skjer det mykje rart på jorda.
Nokon søv og nokon vakar,
nokon jobbar hardt som bakar.
Fire karar fiskar ål,
ei lita jente kokar kål.
Tenk på alt som her og no
til dømes skjer i Mexico.
Kanskje nett i denne stund,
ligg det ein med smil om munn
på sjukehus og kviler litt,
mens han får vaska stellet sitt.
Arne Hjeltnes
Jeg blei født, jeg blei født, det var ikke i fjol,
det er plenty med nymånær sia.
Det var tidlig om vår'n, det var sprettande sol
og lauvet sto grønt oppi lia.
På trammen satt katten og marte og mol
og hanen i hønsegar'n garte og gol,
men mora mi skreik heile tia!
Og faren min gikk nedpå enga og slang,
- Han æ'kke så arbessom, fatter.
Det går mest på munnspell og viser og sang
om livsmot og leven og latter.
Men nå syns'n tida var endeløst lang
før det blei ropt: - Kom, med en enaste gang,
for nå har'u fått deg ei datter!
Og faren min fløy som en kleggstikki hest
kan fly uten skoklær og sælær.
Igjennom den stua vi brukær te best
la'n veien - med møkkete pælær -
te kammerset, det som har vindu mot vest,
der jolmora gikk som en hjemmkjent gjest
og stulla, på skeivgåtte hælær
Han skøyv ho te sies og bøyde seg ned
te vogga der jeg lå i bleia
og tok seg te både å grine og le:
-Nei, se på den vesle budeia!
Javisst er ho mi, det er lettvint å se!
Men jolmora lo: - Er'u sikker på det?
Jeg trur nå hu der blir si eia!
Jeg blei født, jeg blei født, det var ikke i fjol,
det er plenty med nymånær sia.
Og gårdskatten marte og gårdshanen gol
og lauvet sto grønt oppi lia.
Og faren min sa, med høytidlige ol:
Vi døper ho Solfrid og kaller ho Sol
så får ho nok sol heile tida!
Margaret Skjelbred
Eg sit på terrassen.
Let tankane vandra.
Måkane skrik.
Kan dei ’kje klandra.
Verda er fylt
av krig og svolt.
Medan Gjelsten og Røkke
cruisar verda så stolt.
Kva er rettferd?
Er det kun eit ord?
Kva med å dele
våre goder på jord?
Om me i vår tekno-verd
skal laga kloner.
Finn ein Robin Hood
og bruk Røkke“s millioner.
Då vil nok verda
verta meir enn rik
og eg slepp å høyre
meir måkeskrik.
Siri Franson
Kva tid skal eg læra,
undrar eg meg.
Eg sit her og ventar,
ventar på deg.
Stadig nye voner.
Kjenslene dei strøymar.
Men så innser eg.
Alt var berre draumar.
Eg kjenner meg dum.
På ny er eg lurt.
Skjenker ein vodka.
Livet er surt.
Siri Franson
De
gamle ligner litt på bananer
Til
toppen
De gamle ligner
litt på bananer
Sa jeg engang da jeg var mindre
Da mente jeg de brune flekkene bananer får etter en stund
-slike flekker de gamle menneskene har
slike flekker vi kjøper kremer for å ikke få.
Men
jeg har lært at de brune flekkene på bananen kommer av at
bananen blir moden,
og at sukkeret kommer ut.
Det er kanskje sånn med de gamle menneskene også.
Menneskesmaken
Krydderet – har kommet ut
Mennesket har blitt modent
Smilet
har kommet ut fra kjernen som engang var hard.
Tror ikke vi skal stresse sånn med de kremene, jeg.
Ti bud til en ung mann som vil frem i verden Til toppen
I
Det første bud er ganske lett.
De som er flest har alltid rett.
II
Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta den sterkestes parti.
III
Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus.
IV
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.
V
Følg ingen altfor høye krav.
Men si, hva du har fordel av.
VI
Si alle hva de gjerne hører.
Gå stille gjennom alle dører.
(For sannhet bringer sorg og nød,
mens daglig løgn gir daglig brød.)
VII
Gå aldri oppreist. Snik deg frem.
Og gjør deg varm i alle hjem.
VIII
Husk: Ingen mann kan roses nok.
Slik bygger man en venneflokk.
(Og i et brødre-paradis
har du den beste livspolis.)
IX
Av sladder husker du hvert ord
til bruk i neste sjefskontor.
(Men ingen taktfull sjel forteller
et ord til han som ryktet gjelder.)
X
Hvis siste bud blir respektert,
da er din fremtid garantert!
Følg dristig med i kamp mot troll,
men vis fornuftig måtehold!
Skrid tappert frem i livets strid,
én time forut for din tid.
Det er ingen mening
med livet?
Du sier: Vi fødes og dør,
men er der et mål for det hele,
en hensikt med alt det vi gjør?
Jeg kjenner en
mening med livet.
Det er at du gjør din plikt
i stort og i smått mot din klasse -
i handling, i tanke og dikt.
Det er at du aldri
gir efter
for løfter om laurer og lønn,
men trossig og hatefull kjemper
for rettferd og fred for din sønn.
Ti selv har du
intet å håpe.
Lykken er ikke for dig.
For fremtidens slekt skal du åpne
en bedre og lysere vei.
Jeg kjenner en
mening med livet.
Det er i de navnløses hær
å kjempe for arbeiderklassen
med tanke og sang og gevær.
Rudolf Nilsen
Det gamle naustet
fra før i tida
det ligger ensomt, blant tang og stein,
den skeive veggen på østre sia,
den slit med helsa, har sår og mein.
Det høres skrik,
fra en rusten hengsel
når døra slår mot en værslitt vegg,
da kjenne naustet et sig av lengsel,
mot gammeltia, med båt og segl.
Ei båre søng mot
den stille stranda,
søng for tia, som kom og gikk,
og sola stryk med den varme handa,
nedover naustveggen, grå og trist.
Margit Skjevik
Han har ikkje stund
til å stogge
og ikkje tid til å sjå.
Menneske som han møter
dei ansar han aldri på.
Mangt har han å rekkje over.
Det gjeld um å fara fort.
Mykje var det å gjera.
Det auka dess meir han fekk gjort.
Så lid det til
endes med dagen.
Han står der, studd over stav
og spør: Kva har livet gjeve
og kvar har det vorte av?
Slik jaga han
gjennom livet
utan å få det fatt.
Ei glede sprang etter på vegen
men nådde han aldri att.
Først
kom de for å ta kommunistene,
Til toppen
men jeg protesterte ikke for jeg var ikke kommunist.
Så kom de for å ta fagforeningsmedlemmene,
men jeg protesterte ikke for jeg var ikke fagforeningsmedlem.
Så kom de for å ta jødene og sigøynerne,
men jeg protesterte ikke for jeg var ikke jøde eller sigøyner.
Så kom de for å ta de homofile,
men jeg protesterte ikke for jeg var ikke homofil.
Da de kom for å ta meg,
var det ingen igjen som kunne protestere.
Martin Niemoeller, tysk antinazistisk prest,
satt i konsentrasjonsleir i Tyskland 1937- 1945
En
mann mistet en øks.
Til toppen
Han trodde naboens sønn hadde tatt den.
Alt ved naboens sønn virket mistenkelig:
måten han gikk på,
tonefallet,
ansiktsuttrykket,
håndbevegelsene.
Da han fant igjen øksa,
var det ikke lengre noe spesielt ved naboens sønn.
Liehtse
Som en siste bønn er hennes hånd
strakt frem
mellom glassene og roper etter hans
Ellers er det ganske stille mellom dem,
ganske stille etter deres siste dans
Hjertet vet det alt, skjønt hånden
ennå ber:
Like ugjenkallelig som døden selv
er det når en kropp som ikke elsker mer
uten ord har sagt en annen kropp farvel.
Inger Hagerup (1905 - 1985)
DET
BOR EN GAMMEL BAKER
Til
toppen
Det bor en gammel baker på en bitte liten øy
Han er så lei av kaker, krem og syltetøy
Men
han må sitte likevel
Og
spise sine kaker selv
Når
små og store båter kommer dampende forbi
Så
sitter han og gråter i sitt varme bakeri
Og
spiser loff og fattigmann
For
ingen kunder går i land
Og
han bor helt alene på en bitte liten øy
Det
var en gammel baker på en bitte liten øy
Han
åt for mange kaker, krem og syltetøy
Forleden
dag så satt han dø
Midt
i en haug av wienerbrød
Og nå bor ingen baker på en bitte liten øy
Inger Hagerup
Vi har en liten søster
vi har en liten bror
som er litt annerledes
enn andre barn på jord
De kom til denne verden
det vanskelige sted,
med mindre håndbagasje
enn vi er utstyrt med
Vi voksne er så store
i gjerning og i ord.
Vår lille bror og søster
blir aldri riktig stor
Vi har vår eng og åker.
Vi har vårt kjøpmannskap.
Og vi beregner livet
i vinning og i tap
Det er så lett å skubbe
de små og svake vekk
og la dem stå tilbake
med hjelpeløse trekk
Det er så lett å glemme:
Når siste båt skal gå
må alle passasjerer
la all bagasje stå
Da blir det kanskje lettest
for disse små fordi
de bare har et hjerte
med sorg og glede i
Og gleden er så deilig.
Men sorgen er så trist.
det har vår lille søster
og bror bestandig visst
Så la oss gi dem gleden
til de skal gå ombord
med sine barnehjerter,
vår søster og vår bror
Inger Hagerup
Lille Adams store hode
kneiser på hans tynne hals.
Man har rost ham: Ikke dårlig!
Adam danser en alvorlig,
melankolsk og stivbent vals
og er ikke vel tilmode.
Damene skal engasjere.
Adam danser ikke mere.
Fra den tomme rad av stole
ser han sine venner danse.
Lange Leif har fått Constance,
fire stykker sloss om Ole!
Adam går alene hjem.
slik er livets danseskole.
En får fire, en får fem,
en får èn, og en får ingen,
-lilleslem og storeslem.
Alle livets lunefulle
stjerner små gikk ham forbi.
Nu vil han gå hjem og dikte
seg sin første poesi.
Arnulf Øverland (1889 - 1968)
I morgon vil eg byrja på eit nytt
og betre liv,
trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv,
trur eg.
Eg skal aldri skråla visar meir i laddevinsrus,
men synge åndelege sanger i Zions bedehus,
trur eg.
Alle kvinnfolk som eg møtar skal
eg sky som bare fan,
trur eg.
Og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kappelan,
trur eg.
Eg skal sitte som ein munk i ein misjonskone-ring,
og drikka kaffe medan drøset går um andelege ting,
trur eg.
Det skal ingen meir få sjå meg når
det lir til høgste natt,
trur eg,
koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt,
trur eg.
Eg skal legga meg når grisen går til kvile i sitt bol,
og stå opp når hanen flakser og gjel i morgonsol,
trur eg.
Ja, i morgon skal eg byrja på den
gode veg som sagt,
trur eg.
Taka striden upp mot kjøtet og den heile develsmakt,
trur eg.
Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst
at eg må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst,
trur eg.
Jacob Sande (1906 - 1967)
Dei store Valdres- og Vinsterflyer
eller fjellsletter,
dei ligg der på fjellet millom Gudbrandsdalen og Valdres.
Derifrå ser du godt nordvest til Mugnaknippet
millom dei store fjellvatni Bygdin og Gjende.
Du er som på eit hav, og ser liksom tårn og tindar stiga upp vest i land.
Det var der uppmed Bygdin, då eg låg der vêrfast her eit året
inne i den steinhytta, so stor som ein bakar-omn,
at eg høyrde fe-karen Ola fortelja um Lenda:
Sjå no skal du høyra um Lenda frå
Land
og um hennar fagraste folen.
So sant som eg segjer, av soga er sann
kvar einaste mutten og molen.
Ho Lenda med son sin til beites
vart send,
til fjells frå det skogute traset.
Og godt ho der uppe kring sætrom var kjend,
og fann seg det finaste graset
Men Lenda ho visste at turrare var
kvar blomen der nede på hjellom.
So lenger og lenger med henne det bar
der upp mot dei fælande fjellom.
I slagregn på flótter og flæe og
fly,
når driv-skodd i krullar seg ringa,
då stod ho mot vêret for son sin til ly
og vermde 'n med halsen og bringa.
So kom ho til Bygdin, so fór ho
mot vest,
der breden til høgre seg krinsar.
Og der kan de tru det er beite for hest,
med graset so feitt at det glinsar.
Med folen ho fór og på vollar ho
låg;
og fælande feitna den fyrkja.
Og upp ifrå bakken mot bergi ho såg
til tindar som tårnet på kyrkja.
Frå lider ho fór der ho beitte
som best:
-kven veit kva ho hadde i hausen!
Ho stemnde av stad, og so kom ho der vest,
der inne under Galdeberg-knausen.
Men ulukka var, ho til høgre kje
tok
der framme på strandi ved bekken.
For upp yver berget legg vegen ein krok;
og soleis ho sat som i sekken.
Den kvelven er fin, og slik lygne
for vind!
Og der er vel beite, kan hende!
Men fjellet og fjorden dei stengjer deg inn,
so vegen er berre att-ende.
Ho beitte i bakken, men fann so til
sist
at graset tok der til å enda.
So stod ho og sturde. D'er galskap, men visst
at hesten han aldri kan venda.
Ho stod der og tenkte og såg seg
ikring.
So steig ho til svåms burt i bylgja.
Og folen flaug etter, det skrøpeleg ting!
Du veit at han mor si laut fylgja.
Ho svam so det fossa; for hesten er
slik,
han vatn kje vyrder og vandar.
Men midt burt-i berget der ligg det ei vik,
og der ho med folen sin landar.
I vatnet var kaldt denne stubben ho
svam,
og svidde i holdet det gjorde.
Tilbake ho kann kje, og lengere fram -
det var som ho heller kje torde.
Dei åt der so lenge det fanst att
eit strå
og svart dei ikringum seg snøydde.
Men folen var barnet, og svolten drog på, so der ifrå mor si han døydde.
Å kvila på vegen gjev styrke i
bein;
og kann du, so bør du det gjera.
Men standa i fåren som hoggen i stein,
det er fulla rådlaus å vera.
So kom det ein båt i den djupaste
naud,
og svint inn i svingen han smurde.
So frelste dei Lenda, som nær-på var daud
og stod yver son sin og sturde.
Det er so du sjølv kann som Lenda
bli stur,
når dette du dreg deg til minnes.
Men er det kje grovt med den heste-natur,
som soleis skal vera til sinnes?
Han stend til han stuvande svelter
i hel,
og vantar på vit til å venda.
Og det er so sant som eg dette fortel,
at tidt det i fjellom kan henda.
Han gjenger seg fast, og han aldri
kan snu;
og motgang hans tanke ei mognar.
Han skifter ei meining, som folk skulle tru.
Han brester, men aldri han bògnar
Aasmund Olavsson Vinje (1818 - 1870)
Maanen ser ned i de mørke Skove
og speiler sin Mildhed i Elvens Vove,
mens Fjeldet skygger den gamle Borg.
Herren derinde er piint af Sorg;
han vaager, han kan ei sove.
Hans Hustru er under Kistelaaget,
og derfor har han grublet og vaaget
og sørger endnu den lange Nat.
Sit brændende Hoved helder han mat;
Hans Blik er af Kummer taaget.
Hans Hest og Hunde har glemt hans
Stemme,
hans Vaaben er i et dunkelt Gjemme,
hans raske Svende har nu Forlov
Det er Hr. Gilbert af Billingskov,
som ei kunde Sorgen glemme.
Først sad han længe i Navnløs
Pine
ved Hustruens Lig med forstenet Mine
og stirred i Skyen, der gled forbi,
og holdt, under Munkenes Litani,
den Dødes Hænder i sine.
Saa fik man ham ud i de grønne
Lunde
til larmende Jagt med Falk og med Hunde.
Men Sorgen fulgte i Vildtets Spor,
og lagde i Horn og Buesnor
et Suk, der aabned hans Vunde.
Saa hørte han atter Bønner og
Psalmer
om Gravens Fred og om Himlens Palmer,
men Ordet bævede uden Trøst,
som sunket Løv i den sene Høst,
naar Himlen med Jorden falmer.
Han sad i sin Sal som et
Marmorbilled,
mens Maanens straale paa Elven spilled
og Fjeldet skygged den gamle Borg.
Han sad i den dybe, rugende Sorg,
som Taaren ei har formildet.
Da hørte han Toner derude spille,
saa stærke og klare og dog saa milde.
Til Strængerne lød der liflig Sang
"Min bolde Ridder, din Nat er lang;
jeg vil dine Smerter stille"
"Gak ud, mens Duggen fra
Lindegrenen
falder som Perler paa Runestenen.
Der skal jeg aabne dig Alfers Lund
og hæve den Traad fra blommet Grund,
som spindes af Trylletenen."
"Du skal mit funklende Bæger
tømme,
og, som de lette, svindende Drømme
skal Mindernes blege Hær forgaae.
Og Glædernes Væld, som følger derpaa,
skal gjennem dit Hjerte strømme."
Saa lød det i Natten til Harpestrænge.
Men Ridderen grundede dybt og længe
paa Sangens Løfter og Tonefald,
og fulgte tilsidst det lokkende Kald,
der vilde hans Sorg fortrænge.
Han vandred en Nat fra sin Borg
alene,
kun Maanen fulgte bak Lundens Grene.
Han vandred i Duft af vaarligt Løv;
der tindrede Dug som Perlestøv
paa Græs og mosede Stene.
Da saae han Kredsen paa
Blomstergrunden,
og da var Alfernes Bolig funden,
Som Elven i Dalen gik hans Blod,
og med sit bankende Bryst han stod
ved Runestenen i Lunden.
Hvad hæver sig her fra Kildevover,
hvad kalder ham her, hvor Baaren sover?
Det er den deilige Kildens Fee
med Kinder og Barm, der ligner Snee,
som Daggry skinner over.
Sin blændende Arm hun mildt bevæger,
og hæver det funklende, fulde Bæger,
og siger med lifligt klingende Røst:
"Paa Glemselen følger nyskabt Lyst,
som ganske din Smerte læger."
Han stod under duftende, sorte
Linde
og stirrede taus paa den fagre Kvinde.
Da klang i hans Sjæl et elsket Navn;
ak, skulde da nu hans Sorrig og Savn,
falde ham flux af Minde!
Han greb om Bægret, og ufortøvet
han slynged det høit over Lindeløvet
og over den skummende Elvebred -
da stod han med Eet ved Borgeled
og havde sin Troskab prøvet.
Og Taaren, der kom i Sukkenes Følge,
erstattet den døvende Glemselsbølge,
og Minderne foldede ud sin Skat
og virked et Slør ved Dag og ved Nat,
der kunde hans Afgrund dølge.
Han knæled i Bøn ved den viede
Kjerte
han red sig i Lund med formildet Smerte,
han sprængte til Dyst med nytændt Mod
thi Pandsrets glimrende Bue stod
over et trofast Hjerte.
Han førte et Skjold mellem Herrer
bolde,
der kjendtes blandt hundrede andre Skjolde.
Et omvendt Bæger var malt derpaa;
det bar Hr. Glibert, en Helt som Faa,
og vilde sin Sorg beholde.
Johan S. Velhaven (1807 - 1873)
I dukkehuset i Dukkevei 2
skal verdens heldigste dukke få bo
med lampe i taket og bittesmå stoler
og blomstervase med dukke-filoler
og flaggstang med flagg og en dukke-garasje
og kjøkken med godter og kake og brus
Og innerst i hjørne i første etasje
skal dukken til dukken ha dukkehus
I et hus inni huset i Dukkevei 2
skal den knøttlille dukken til dukken få bo
og ha eget bad og en dukke-do!
Og teppe på gulvet og hylle med bøker
et askebeger til dukker som røker
og vinduer oppe og vinduer nede
et spennende loft og en kjeller med mus.
Og innerst - så lite at ingen kan se det -
skal dukken - til dukken - til dukken - ha dukkehus!
Andrè Bjerke
Elefanten som ikke kan snu Til toppen
Det var en gang en elefant
som ikke kunne snu.
Men bare løp til samme kant
en elefant-gigant som rant
fra Kongo til Peru.
Den veltet tusen palmetrær
i landet Makabul.
En veltet palmeskog så svær
at alle folk i landet der
fikk gratis ved til jul.
Den løp gjennom fjorten land
aldeles uten stopp
og kom den til en badestrand
så løp den også under vann
først ned - og siden opp.
Den støtte på et digert fjell
i landet Trapesunt.
Der boret den en ny tunnel.
Den fòr som en karusell
og jaget jorden rundt.
Den stanset med et digert pang!
ved døren til sitt hus
nøyaktig der den før engang
så vettskremt hadde satt på sprang
fordi den så en mus
Den hvilte sine mange tonn
der hjemme hos seg selv.
Tenk, jorden rundt på egen hånd!
Det var et slit å løpe sånn
men moro var det lell!
Andrè Bjerke
Jeg folder mine hender små
i takk og bønn til deg.
La alle barn i verden få
det like godt som jeg.
Vern alle med din sterke hånd
mot fattigdom og død.
Og hjelp små barn i alle land
så ingen lider nød.
La ingen krig og sult og sott
få gjøre oss fortred.
La alle leve trygt og godt
i frihet og i fred
Thorbjørn Egner
Godnatt! Godnatt!
Kryp under ditt dekken,
med nelliker stukket, med roser besatt,
med sølvhvite blade fra bringebærhekken!
Imorgen igjen, hvis Gud så vil,
vekkes du opp av fuglenes spill.
Henrik Wergeland