Hvem er han? Hvor kommer han fra? Hvor er lagret hans? Hvordan rekker han å besøke alle samme kveld? Hvorfor ligner julenissen på pappa? Hvor mange har ikke stilt seg selv, eller andre disse spørsmålene på et eller annet tidspunkt i livet? De aller fleste vil jeg tro.
Selvfølgelig eksisterer julenissen. De som hevder at julenissen ikke eksisterer har tatt livet av sin egen barndom. Julenissen kommer hver jul, og vil fortsette å komme hver jul i mange år framover. Jeg tror heller vi burde spørre oss selv om; Vil jeg vite hvem han er? Vil jeg vite hvor han kommer fra? Vil jeg vite hvor lagret hans er? Vil jeg vite hvordan han rekker ut til alle på en kveld? Og ikke minst, vil jeg vite hvorfor han ligner på pappa? Neppe. Jeg tør ikke engang tenke på hvor skuffet jeg ville blitt hvis det ikke fantes en eneste gave under juletreet julaften. Ikke en eneste liten sokk, slips, en nøye tilpasset dorullkjernenisse, eller noe annet som er klekket ut av kreative barnehoder for å glede en far, mor, bestefar, bestemor, oldefar, oldemor, osv. Selv om pakkene var annerledes for noen år tilbake, da de f.eks. var harde og raslet når man ristet på dem, eller var harde og knuste når man mistet dem i bakken, er det gleden av å se en pakke med sitt eget navn på under juletreet det som gjør julaften til julaften. Og, det er ingen som må komme å fortelle meg at julenissen ikke har hatt en finger med i spillet. Hvordan kan min sønn vite at jeg ønsket meg akkurat det slipset? Hvordan kan mitt barnebarn vite at jeg ønsket meg akkurat en slik tom dorullkjerne med akkurat passe mye maling på til at jeg kan se at det er en julenisse? Det kan bare være en eneste en som vet alt dette; julenissen.
Jeg må nok innrømme at alle ønskene ikke alltid når fram. Med årene har nok gavene blitt litt bløtere (i alle varianter av ordets betydning), men det jeg savner aller mest er julestrømpa. Den sokken som hang på peiskanten på julaftenmorgenen med alt godteriet og juleheftene oppi. Den strømpa jeg tok med meg opp i senga og strødde alt ut over dyna for å sjekke alt som var der, og bestemme meg for hva som kunne tas først, og hva som burde spares for at strømpa skulle vare lengst mulig. Og som alltid, den oppgitte minen til mor da hun så alt sukkeret som lå igjen i senga etter at jeg var ferdig. Akkurat den strømpa savner jeg veldig sammen med julekalenderen jeg fikk 1. desember. Den kalenderen som det var en liten sjokoladebit inne i luka hver dag, og som jeg bare gledet meg mer og mer til for å komme fram til luke nr. 24 fordi det var den største. Akkurat den største biten som alltid var spist opp litt tidligere fordi nysgjerrigheten ikke var til å stanges, og når luken først var åpnet, den lille sniken (som regel er vedkommende tegnet på skulderen til folk i tegneseriene) som sa til meg "et den opp, et den opp, et den opp!"
Selv om amerikanerne har lurt noen til å tro at julenissen er en liten tjukk mann som noen i Amerika har formet pipene på husene sine etter, og som har en flokk med flygende reinsdyr (hvorav en med en kjernefysisk nese), er det langt fra sannheten. Hvor lettlurt går det an å bli da? Alle vet at julenissen er en liten sinna gnom som eter seg stappmett på grøt som noen snille bønder setter ut til dem hver eneste jul. Og når han har blitt stappende mett på all grøten blir han blid, og setter straks i gang med å besøke alle de snille barna som fortjener en gave. Ja, for det er slik at det bare er de snille barna som får gaver. Jeg husker utrolig godt hvor mange ganger min mor og far oppfordret meg til å være snill når juletiden nærmet seg. "Du må ikke gjøre sånn eller slik, for da kommer ikke julenissen til deg." Nå var det jo heldigvis slik at jeg bestandig hadde vært snill da, for julenissen kom år etter år.
Etter noen år blir man lei av å sitte oppe å vente for å få et lite glimt av nissen, så jeg har nok blitt av den mer passive typen etter hvert, og bare godtar at han legger fra seg gavene under treet uten å gjøre for mye ut av det. Jeg har på en måte slått meg til ro med at han har mer enn nok med å snike seg utenom alle barna, og at han sikkert synes det er fint at ikke også jeg flyr rundt fremdeles å sniker etter et glimt av han. Hvorfor han er så fryktelig redd for å bli sett har jeg aldri klart å forstå, men det kan jo hende at det er slik med han som med trollet. At han sprekker eller eksploderer hvis noen fikk se han. Eller hun. Har faktisk tenkt tanken at det kanskje er en dame også. Ja, for det må være slik med julenissen som det er med Fantomet; at det er sønnen som tar over når faren dør, og det er vel ikke slik i julenissefamiliene at det bare blir født gutter? Da blir det et problem med å føre slekten videre. Nå er det jo ikke sikkert det foregår akkurat slik det gjør med oss vanlige mennesker og dyr da, men jeg har liksom litt vaskelig for å tro noe annet. Kanskje nissen har noen av de samme "ordene" som Fantomet har også. "Når Fantomet slår, står lynet stille" (gammelt jungelord). Når nissen leverer julegaver, står tiden stille (gammelt nisseord). Når jeg har tenkt grundigere etter har jeg funnet ut at det noen år har vært bedre julegaver enn andre. Nå er det jo vanskelig å si hvilket nissekjønn som gav i de gode årene siden ingen har sett dem. Det kan jo også være slik at alle de årene det bare har vært bløte gaver, har vært en hun-nisse inne i bildet. Eller kanskje det er stikk motsatt. Når han-nissen er ute er det bløte pakker, og når hun-nissen er ute er det de harde pakkene som kommer.
En annen ting jeg bestandig har undret meg over er hvilke julehefter som blir betraktet som julehefter. Ta f.eks. Knoll og Tott, Stomperud 91, osv. Hva har egentlig disse med julen å gjøre? Kan det være slik at et av dem har et skjult budskap? At en av dem egentlig handler om julenissen. Da har jeg funnet ut det, hvis det er slik,  at det må være han som alltid blir så sinna i Knoll og Tott som er julenissen. Det er bare han som har et snev av likhet av dem alle sammen.

Kanskje det hadde vært fint å vite noe om julenissen likevel? Vel, en ting vet jeg med sikkerhet. Julenissen lignet på faren min ganske enkelt fordi det var faren min. Akkurat på samme måte som jeg leker julenisse for mine barn og barnebarn, men det er ikke fordi julenissen ikke eksisterer. Det er fordi jeg vet at disse små også, i likhet med meg, har sittet oppe til langt på natt for å se nissen, men så har søvnen til slutt tatt overhånd. Når de våkner har nissen vært der, og nok en mulighet har gått tapt. Barna vet at det ikke er den ekte nissen denne gangen, for han har jo allerede vært der. Men, de er fornøyd med det nest beste også. Nemlig at far, eller en annen kjent, tar seg til tid å glede dem denne spesielle kvelden i året.

Det er et ordtak som sier: "Det man ikke vet har man ikke vondt av", så det er nok derfor jeg har det veldig godt. Nå gleder jeg meg nok en gang jul, for da får jeg nok enda en tom dorullkjerne til den allerede nå nokså store nissefamilien jeg har framme på kjøkkenhylla hver jul.

Psst: nå er det fjerde året på rad jeg ønsker meg playstation altså. Jeg har vært veldig snill i hele år...