1.     desember

Det skjedde i de dager hvor nettene blir lange, og kulda setter inn. Når mus trekker inn i hus, og skjul rimer på jul, og det eneste som rimer på trikken – er vinduene

Det var på den tiden, nesten et par tusen år før lyspæra ble oppfunnet, da en eller annen sa at det er på tide det blir lys og mørke. Det hadde levd en mengde opplyste fyrer før lys og mørke ble nevnt, men ingen hadde tidligere tenkt tanken på at det gikk an å si slike opplagte ting. Lys og mørke, eller natt og dag som andre kalte det, hadde eksistert i en årrekke før denne uttalelsen fant sted. Det hadde seilt folk på de syv hav både på nettene og på dagene, og navigeringene foregikk for det meste når det var lyst. Det fantes nemlig ei stjerne som var så klar og sterk at den lyste opp, ikke bare der jordmor Matja bor, men halve jorden av gangen. Og den stjerna kunne man følge hele dagen, og natta med om man hadde høy nok hastighet. Det var det på denne tiden ingen som hadde, så de nøyde seg med å se på stjerna om dagen. Alle som har seilt på de syv hav vet at det ikke er sant. Det er det bare noen sier for å være litt tøffe i trynet. Og litt tøffe i trynet liker vi jo alle å være en gang iblant. Det eksisterer i realiteten bare fem verdenshav; Atlanterhavet, Det Indiske hav, Nordishavet, Stillehavet og Sørishavet. Og for da å kunne seile på sju må man ta med et par som ikke hører hjemme blant verdenshavene. Man kan for eksempel dele Atlanterhavet i to, og kalle den for Nord-Atlanteren og Sør-Atlanteren. Da har man straks seilt på seks hav. I tillegg kan man for eksempel dele opp Stillehavet i to, og kalle dem for Nord-Stillehavet og Sør-Stillehavet. Da kan man fort skryte på seg at man har seilt på de syv hav. Når man vet at jordens overflate består av rundt 70% vann, er ikke dette vanskelig å få til i det hele tatt. Det finnes nemlig noen som har seilt på langt flere hav enn sju. De har seilt på Atlanterhavet, Bass Strait, Bengalbukta, Beringhavet, Californiabukta, Engelske kanal, Gulf of Saint Lawrence, Hudson bay, Indiske hav, Irskesjøen, Japanhavet, Karibiske hav, Mexicogolfen, Middelhavet, Nordsjøen, Okhotske hav, Persiske bukt, Polhavet, Rødehavet, Stillehavet, Sør-Kinahavet, Øst-Kinahavet og Østersjøen. Velger man å dele opp Atlanterhavet og Stillehavet som tidligere nevnt, ender man fort opp med et par stykker ekstra. Noen av disse noen, som har seilt på alle havene, har gjemt seg bort i sitt eget lille hav for å være i fred. Selv om det foregår alskens aktiviteter på overflaten av dette lille havet, er det ingen som vet at det befinner seg noen individer langt under føttene på dem.

2. desember

Det er mange farer som lurer når man velger å gjemme seg bort i et hav. Den gangen de fant ut at dette var et perfekt sted å holde seg skjult for andre på, fantes ikke all verdens duppedittedatter som kunne finne skjulestedet. Den gangen fantes ikke undervannsbåter som kunne dykke så langt ned som de befant seg. De som trodde de hadde oppfunnet undervannsbåter druknet før de kom halvveis ned der gjemmestedet deres var. I dag var alt annerledes. Det kunne når som helst dukke opp russere, kinesere, japanere, amerikanere, koreanere, tyskere, ja til og med nordmenn kunne finne på å ta seg en dykkert. Det er nemlig veldig populært å pusse opp hus i Norge, og da blir det solgt tonnevis med dykkert. De fleste som hadde ubåter dykket som regel for å se etter andre ubåter, men nordmenn gjorde ikke det. Det var andre ting de heller ville finne enn andre ubåter. Det kunne være gamle vrakrester, kabler som forsvinner på mystisk vis, sort gull, krympeplast, eller andre gjenstander som folk og fe hadde kastet fra seg. Det var i hvert fall ikke skapet til Davy Jones de ville finne, for selv om selveste Kaptein Sabeltann synes Grusomme Gabriel er skummel, er myten om Davy Jones langt verre. Om det er dukker eller dykkert i skapet til Davy Jones er det så langt ingen som vet.

3. desember
Det var mange land som interesserte seg for det lille havet som disse verdenshavseilerne hadde bebodd siden tidenes morgen. Selv om det er sånn sirka rundt 4570 millioner år siden den egentlige tidenes morgen, regner vi i dag tidenes morgen for litt over 2000 år. Det blir fort så sjukt svære tall å forholde seg til når det bikker millionen, så om noen år framover i tid vil det sikkert dukke opp en ny variant for utregning av tidlige morgener. Man skal da ikke se bort fra at det da blir sett helt bort fra tidlige morgener, og utregningene blir ut fra sene netter. Selv om morgenstund har gull i munn, kan sene nattetimer også være morosame en stund. Bikker man stunden kan det fort bli ubehagelig, og den følelsen er det mange som har smakt på. Det skjer som regel etter man har lagt seg, og senga begynner å kjøre sitt eget løp. Eller karusell om man vil. Senga står som regel helt rolig heldigvis, men man kan noen ganger lure litt på om det faktisk stemmer. Når man av og til kan våkne av et ublidt møte med gulvet, kan man fort bli usikker på om den senga er helt ute på kjøret.

4. desember

Det er krise blant befolkningen langt nede i dypet av det lille havet. Kanalene de bruker for å forflytte seg fra et sted til et annet har sine fordeler og ulemper. Fordelene er at de kan forflytte seg raskt ut i den store verden, og like raskt tilbake til oppholdsstedet. En av ulempene er at kanalene av og til kollapser. Da tettes kanalene med masse fra oven, og det tar vinter og vår, og lengre enn lang tid for å få kanalene åpnet igjen. Det er ikke bare ei ku som skal forflyttes, men hele fjøset. Og de av oss som har vært utsatt for ei ku i veien, vet hvor vrient det kan være å få den kua til å forstå at den skal flytte på seg. Når det er så vanskelig å få ei ku vekk, kan man bare tenke seg til hvor lang tid det vil ta å flytte et helt fjøs. De bosetterne langt nede i havet kan være glade for at det er andre ting enn kuer som skal forflyttes når kanalene raser sammen. Men massene som skal forflyttes er ligger mange hundre meter under vann. Slikt tar tid vet man. Når, eller hvordan alle disse kanalene har oppstått er det ingen som vet. De har vært der så lenge de som har gjemt seg der nede har vært der. Davy Jones kan selvfølgelig ha hatt en finger med i spillet, men det er lite sannsynlig. De som bor oppe på land rundt dette lille havet har ikke den ringeste anelse om hva som skjer langt nede i dypet.

5. desember

De ser bare en mengde hull i bakken som de bare kaller for synkehull. Hvordan de synkehullene oppstår, og hvor massene forsvinner ned i bakken, har det vært mangt en spekulasjon om i traktene rundt det lille havet. Noen mener det er små dammer med kvikksand som har svelget seg selv, mens andre mener det er Davy Jones som bare har flyttet skapet sitt til et annet hav. Nå har en av kanalene dypt nede i havet kollapset, og det er innkalt til ekstraordinært krisemøte. Mye av det de har jobbet og slitt med i dette året står nå i fare for å ikke komme ut av det lille havet, og dit det er ment. Det vil være mange forventningsfulle folk og fe som kan bli meget så skuffet. En de helst ikke vil skuffe er en gammel gråhåret grinebiter et stykke oppe i nord som hvert år har store forventninger om hva som skal skje. Og er det noe denne gamle gråhårete grinebiteren har gjort mye av i sitt lange liv, er det å skuffe tonnevis med snø for at posten, søppelbilen, gjester og annet, da spesielt nisser, skal komme trygt fram dit han bor vinterstid. Det er rett og slett ingen som er særlig lystne på å komme i konflikt med denne fyren. Og aller minst på denne tiden av året. Og nå har han tannverk, og griner enda mer når han biter.

6. desember

Oppe på land finnes utallige måter å frakte varer på, men alle er ikke like effektive. Noe kan fraktes med fly, noe kan fraktes med tog, men det aller meste må fraktes med båt. Og det er ikke bare bare. Eller only only som noen sier. Det er jo bare slutten på moroa, for denne noen sier «but but, it’s not only only», og det er det ikke mange andre som sier. Den korteste veien, eller korteste kanalen, som ledet til Suez, var nå tettet. Og om de var så heldige at de fikk åpnet kanalen igjen, kunne det faktisk hende at en hvilken som helst båt la seg på tvers midt i Suezkanalen. Og da var de like langt. Det er dritlangt å seile en båt rundt hele Afrika for å komme seg til Europa om Suezkanalen blir blokkert. Det har skjedd før, og det kan helt sikkert hende igjen. Da blir det krise. Spesielt for de av oss som bestiller julebakst fra Wish. Boller, for eksempel, kan fort bli litt rare i fasongen, og både fargen og smaken kan ha forandret seg i løpet av en tur som tar fire til seks uker lenger enn ventet. Er man riktig uheldig kan Davy Jones ha forsynt seg av lasset også, og da blir det andre boller.
Bekymringene tynger de stakkarene dypt nede i det lille havet.

7. desember

Denne bekymringen kommer på toppen av mange andre bekymringer for alle dem som oppholder seg dypt nede i det lille havet. De har sett klimaendringene som foregår over det lille havet, og de har lenge vært redde for at hele det lille havet skal tørke ut. Det har også skjedd før ifølge de nedtegnede historiene de er innehavere av. Det er ikke mer enn 120000 år siden, og slik tiden flyr nå for tiden er ikke det lange tiden. Det er bare 120000 år siden det. Nesten som om det skulle vært i går. Mange av de som befinner seg langt nede i dypet av det lille havet har fremdeles traumer etter den episoden. Den gangen var det ikke klimaendringer som gjorde at havet forsvant, men en rødlig ond skapning med horn og møkkagreip som dro ut bunnproppen i det lille havet. Siden er det få som har observert denne skapningen, og de få som påstår de har sett han regnes som utilregnelige. Til og med de som nedtegnet disse begivenhetene opplevde natt og dag, som det skulle gå 118000 år før ble kalt lys og mørke av noen andre noen. Og når noen andre noen begynner å rote med de første noen kan noen og enhver bli forvirret.

8. desember

Det var selvfølgelig ikke Noah, for han var skipper. Eller kanskje kaptein, akkurat som Sabeltann, Sorte Bill, Rødskjegg, og bror min, og sikkert mange andre som skrøt av at de hadde seilt på de syv hav. Selv om bror min overhodet ikke har noen verdens ting å gjøre her i denne sammenhengen, skrøt han alltid av at han hadde seilt på alle de syv hav. Og da må han jo med på en eller annen måte i likhet med de andre selvskrytende sjøfolka. Andre er mer redde for at Afrika skal stange inn i Europa, for da kan hele Syden forsvinne. Om Middelhavet tørker inn blir lissom ikke Syden det samme lenger. Det er ikke lenger enn noe over 5 millioner år siden Middelhavet ikke var noe Middelhav. Det var sikkert ikke mange pakkereiser til landa som lå der da, for å bade i et hav som ikke er der er helt sikkert ikke det samme som å bade i et hav som er der. Så sånn helt plutselig revnet barrieren ved Gibraltarstredet, og Middelhavet ble til Middelhavet, og Atlanterhavet helt sikkert en smule grunnere. Og da kom pakkereisene raskt på plass. Selv om det var lys og mørke allerede da, var nok ikke hjulet oppfunnet ennå. Da var nok apostelelenes hester det eneste og raskeste framkomstmiddelet.

9. desember

Dette bekymrer derimot ikke de som bor langt nede i det lille havet seg det spøtt om. De har ikke tid til å dra til steder som dette Syden, eller andre steder for den sakens skyld, for å ta seg en friperiode. De hadde en jobb som måtte gjøres, og da ble slik aktivitet ikke prioritert.

Inspektørene studerte skadene i den raste kanalen. De fant ut at det ville være raskere å grave ut en ny, enn å prøve å få åpnet opp den gamle. Det ville helt sikkert føre til budsjettsprekker, og sprekkdannelser så langt under vann kunne de ikke utsette seg selv og alle de andre for. Budsjettsprekker er de vanskeligste sprekkene å tette. Det kan noen ganger virke som de er uendelig dype, og mange har betalt dyrt for de sprekkene. Brevsprekkene forsvant da postmennene ikke gadd å levere post lenger, og vi måtte begynne å hente posten selv. I dag leveres posten, og en hel haug andre elementer på døra igjen, så man skal ikke se bort fra at brevsprekkene er på vei tilbake. Den aller vanskeligste sprekken å tette må være den sprekken som kommer til syne når man plukker bær, eller andre rare ting man må bøye seg framover for å gjøre. Den sprekken har kommet for å bli. Heldigvis. Dyphavsbosetterne måtte se etter andre løsninger.

10. desember

De begynte å kikke på hvor de andre kanalene ledet for å finne ut om de kunne bruke en av de som en nødløsning til denne perioden var over. De fikk litt bedre tid på nyåret til å planlegge og utbedre tankene sine rundt en ny kanal. Til slutt fant de en kanal som kunne være redningen, men det ville bli en både strevsom og strabasiøs reise for de som skulle gjennom denne kanalen. Det ville også bli like strevsomt og strabasiøst på den andre siden av kanalen siden de da havnet midt oppe i noe greier de helst ikke ville vite hva dreide seg om. De hadde mer enn nok med å løse sine egne problemer. Inspektørene bestemte seg for å kikke litt mer på denne kanalen, og begynte ferden inn gjennom den. De var langt fra sikre på hva som ville møte dem i andre enden. Sånn er det med mange ting her i livet. Vi vet ikke hva som er, eller hender i andre enden. Er man ute og fisker og får napp, vet man ikke hva som henger i andre enden. Det kan være alt fra torsk, sei, makrell, hai, til støvel eller gebiss. Putter vi noe inn i munnen er det sjelden det samme som dukker opp i andre enden. Om man ikke har spist mais da. Eller kaffebær. Da kan man plukke opp kaffebønnene som kommer ut igjen, og lage verdens dyreste kaffe –  Kopi Luwak. Siden de bærene egentlig blir spist av et helt annet dyr enn mennesker, kan det være at smaken blir en smule annerledes om vi gjør det selv.

11 desember

De fant fort ut at lys var et fenomen som manglet inne i denne tunnelen. Den var også en smule lav og trang. Dette måtte utbedres før de kunne ta kanalen i bruk til frakting av alt det utstyret som skulle fram. De fortsatte å fomle seg framover i mørket. Kanalene går ikke rett fram, men på skrå oppover hele tiden. Bosetterne oppholder seg på bunnen av det lille havet som er rundt 300 meter dypt. I tillegg ligger det lille havet 400 meter under de vanlige havene, og da blir det en litt kronglete ferd. Hjemturen gikk raskere som regel. De tøffeste hadde laget en form for akebrett som skled like godt på snø som til vanns, og i leire med.
De meterne som var over vannspeilet på det lille havet lå ikke i kanaler eller grotter. Der var det vanlige stier, eller veier å bevege seg på. Bosetterne som helst ikke ville bli sett av de andre som oppholdt seg på overflaten hadde mange måter å skjule hvem de var på. Den mest brukte var metoden Fantomet brukte. De kledde seg i helt vanlige klær, og utga seg for å være en av de som bodde på overflaten. De hadde lært seg språket, kulturen, og ikke minst matvanene deres, men forsøkte hele tiden å ha minst mulig kontakt med dem. Inspektørene skimtet endelig lyset i andre enden av kanalen. De kavet seg forsiktig ut av kanalen, og kikket seg rundt. Det var uendelig lenge siden noen av bosetterne nede i det lille havet hadde vært akkurat her. Det var et sted de likte seg svært dårlig, og et sted de ikke følte seg trygge. Men, «the show must og on», som det heter så fint på norsk.

12. desember

Selv om de brukte Fantometmetoden, var det ikke only only å gjemme seg vekk for undervannsfolket. De hadde et helt spesielt utseende, og skilte seg litt ut fra vanlige folk. De gikk rundt med noen fantastisk flotte luer/hatter, og alle hadde oransje hår. Midt i trynet satt det en rund klump, bedre kjent som nese, men denne nesa var helt rund. Og knallrød. Litt sånn som reinsdyret Rudolf blir framstilt. Når de skulle ut blant andre individer som ikke så ut som dem selv, farget de denne runde neseklumpen sort. Om det lurte bosetterne over vannet er det ikke funnet noen nedtegnelser om, men det har aldri vært noe ramaskrik når dette folket vandret rundt og latet som de var en av bosetterne over havet. Det har heller aldri vært fanget opp og lagt ut i sosiale medier, for da ville vi visst det med en gang. Det undervannsbosetterne må passe seg for, er at de ikke må lure noen mens nesa er sort. De hadde klart å holde fargen ved å lure de andre med å kle seg ut, men om de lurer noen en gang til vil nesa bytte farge tilbake til originalfargen rød. Gjorde den det ville nok TikTok blitt enda mer populær enn det allerede er.

13. desember

Etter en lang og god og helt sikkert velfortjent pause, satte de kursen tilbake der de hadde kommet fra. Vel nede i bunnen på det lille havet, samlet de bosetternes ledelse og fortalte dem deres tanker. Ideen som det ble størst oppslutning om handlet om å pakke utstyret som skulle ut i vanntette bokser. Oppe på overflaten skulle boksene lastes på en lastebil, og alt skulle skjules med salt. Salt var et helt naturlig produkt som det fantes massevis av, og det kunne brukes av andre når de var ferdige med det. Det ble nærmest som et økologisk biprodukt. Lastebilen, som selvfølgelig var av den elektriske typen, skulle frakte saltet og boksene til nærmeste havn. Derfra skulle de lastes over på båt, og skipes ut i den vide verden. Stedet forsendelsen startet fra er kjent for beboerne oppe på land som stedet hvor kong Salomo bygget skip. Så båttrafikk var ikke noe nytt fenomen i dette området. Kong Salomo levde sånn omtrentlig 1000 år før år 0. Det var mange som ikke forsto at han kunne være omtrent minus 1000 år da han levde. I dag er det sjelden noen oppnår en alder av 1000 år, men la oss tenke oss en alder på minus 50 år. Hva skjer da når man nærmer seg null år. Blir man født på ny, eller blir det bare en skikkelig feiring av noe som ingen andre har feiret før? Dette med tall på både høyre og venstre side for null på tallinja er neimen ikke lett å holde styr på.

14. desember

Diskusjonene kunne for eksempel handle om han da levde på lånt tid, eller om det var de som levde nå på plussiden som levde på lånt tid. Beboerne nede i det lille havet var i hvert fall sikre på at det var på høy tid å komme i gang med årets høytid, og reise- og frakte aktiviteter. Det er derfor perioden av slutten på året kalles høytid. Det var på denne tiden alle trodde at alle verdens nisser begynte å røre på seg. Sannheten er en helt annen, for nissene har rørt på seg hele tiden. Jobbet og slitt, holdt seg i skjul, og opparbeidet et lager av mange forskjellige dippeduppedatter som skal rundt til de tusen hjem. Nå er det heller ikke slik at det bare finnes tusen hjem. Det er mange flere hjem, akkurat som det er flere enn sju hav. Det er bare noe folk sier for å ha noe å si.

15. desember

Alle eventyr for eksempel, begynner med «det var en gang». Det har ikke bare vært en gang. Det har vært mange ganger, men et eventyr handler som regel bare om en gang om gangen, og da blir det for dumt å begynne med å skrive «det var mange ganger». I enkelte eventyr kan noe bli gjentatt, og da blir det flere ganger, selv om det ikke finnes en eneste gang inne i husene det skjer. De som kjenner lusa på gangen vet hvordan dette er. De som kjenner lusa på gangen, vet som regel ikke hvilken gang det er snakk om. Og ganger man med  Det er mange ganger sånn at gangene til lusa ikke er de samme gangene de en gang var. Og ganger man to blir det ganger kan det fort opp til flere ganger.bli veldig mange ganger. Om lusa med gangen ofte går rundt i gangene blir den kjaptfort en gjenganger, og . Om den ferdes den rundt i gangengangene kan den ende opp som gjenferd. Det er skumle greier, så det enkleste er å ta en gang om gangen.Det er nok ikke så mange som verken ønsker lus på gangen, eller kjenner lusa på gangen. Nå er ordet gangen nevnt så mange ganger at det holder for denne gang.

16. desember

Beboerne som levde nede i det lille havet var nisser. Det var de mer ukjente saltvannsnissene. Det fantes ferskvannsnisser også, men de oppholdt seg som regel i kanaler og hulrom under innsjøer med ferskvann. Saltvannsnissene var mye mer sårbare for miljøendringer, da de bare oppholdt seg i innsjøer bestående av ramsalt vann. Det var ikke så mange slike innsjøer igjen, og når da dette lille havet deres var i ferd med å tørke inn, lå de ganske så dårlig an. En av saltvannsnissene var satt på saken. Den eneste oppgaven denne saltvannsnissen hadde var å gulpe opp måter å redde det lille havet på. Saltvannsnissen hadde blant annet greid å komme seg inn på sosiale medier, og var i ferd med å starte en gruppe som kunne være med å påvirke alle andre til å redde det lille havet. En slags liten saltvannsnissepolitiker. Han hadde forstått av innleggene i de sosiale mediene at det var mange meninger for og imot. Det er ikke bare bare, eller only only, å redde et helt lite hav fra å fordampe.

17. desember

Noen hadde foreslått å grave grøfter fra et hav til et annet, mens andre mente at det ville få alvorlige konsekvenser både for det lille havet og miljøet rundt grøftene. Saltvannsnissene forsto ikke alt av dette, for de mente det ikke kunne være så vanskelig å få vann til å renne ned til det laveste punktet på jorda. Det var mange rister som dro på tur dit, og da måtte det kunne gå an få vann til komme dit også tenkte de. Hvordan alt ville ende er det bare etterkommerne som vil vite. Om det blir noen igjen som kan kalles for etterkommere da. Det vil være etterkommere både rundt det lille havet, og ute i den store verden, men det hjelper lite når de aldri har hørt eller sett eller vet noe om saltvannsnissenes eksistens.

18. desember

Den eneste nissen som av og til viser seg fram er julenissen, men det er få som har sett den ekte julenissen. Som regel er det bare en ekkel kopi med en glinsende plastikkmaske som vi tror ligner på en ekte julenisse. Det er ikke fedre, mødre, tanter, onkler eller fettere som sånn plutselig må på do rett etter middagsøkta som er ekle, men utstyret de tar på seg. Det er heller ikke sånn at det som regel er rett etter middagsøkten det skjer, for da skal plutselig alle de voksne vaske opp, dekke på til ny økt, koke kaffe, og en hel haug med andre dusteting som tar en evighet av tid før en eller annen i selskapet plutselig blir drittrengt. For mange blir den ventetiden så lang at spenningsnivået i kroppen har nådd høyder som setter i gang utmattelsessystemet på en slik måte at bare halvparten av pakkene blir åpnet på kvelden. Da detter hue av, og skrotten må i gryta. Det er jo en aldri så liten nedtur når hue ramler ned i grøtbollen under middagen, og slik blir det litt med pakkeåpning på julaften også.

19. desember

Saltvannsnissene er ikke oppført blant truede dyrearter, og selv om mange områder rundt det lille havet står på Unescos verdensarvliste, er ikke det lille havet skrevet inn. Saltvannsnissepolitikeren med sosiale ferdigheter jobber med dette, men det er en smule vrient da han ikke kan fortelle hvorfor, hvem de er, og hvor de holder til uten å bli oppdaget av alle andre. Han har også forstått at om man kvitrer døgnet rundt om meningene sine, kan det få konsekvenser for hvilke sosiale medier man for lov å være medlem av. Og når de i tillegg har oransje hår, er det ikke sikkert de ville bli tatt helt seriøst. Saltvannsnissepolitikeren var like lur som en rev. Nå er det ikke slik at rever er mer lure enn andre dyr, men rykter sprer seg fort. Rever og andre rovdyr handler ut fra instinkt. Det gjør treåringer også. Sett en bolle med godteri rett foran nesa til treåringen, og se om treåringen ser vekk og ikke rører noen ting. De aller fleste treåringer vil nistirre og hive seg over godtebollen. Sånn er det med rever også. Samler man en hel haug med fjærkre inne i et lite rom er det ikke vanskelig å forstå hvor reven vil. Inn i godterihuset. Og der inne er det bare å meske i seg. Og er reven en treåring vil det ikke være mange fjærkre igjen der inne. Så saltvannsnissepolitikeren var nok en smule lurere enn reven.

20. desember

Han hadde laget et plan. Eller nærmere bestemt en egen plattform. I den plattformen skulle det kun være en rød knapp med teksten «Ikke trykk på den røde knappen». Da ville nemlig alle trykke på den knappen. Litt sånn som treåringen og reven, du og jeg, og en mengde andre nysgjerrigperer. Om dette vil lykkes for saltvannsnissepolitikeren gjenstår å se.
Saltvannsnissene jobbet i sju lange, og sju breie, for å bli ferdige med pakkingen av utsendelsene som nå måtte ta en omvei. Pakkene måtte være lange og breie, for det var ikke så høyt oppunder taket i den kanalen som skulle brukes. Hvorfor de jobbet i akkurat sju lange og breie har nok mer med ukedagene å gjøre enn hvordan pakkene ble pakket. Det ble i hvert fall sju lange dager, men akkurat hvor breie de ble får vi nok aldri vite. Det eneste vi får trøste oss med er at det var mer vanlig i gamle dager at dagene var breie. I dag er de stort sett bare lange. Ikke om vintrene da. Da er dagene en smule kortere. Noen forsøker da å lure andre til å tro at dagene blir lenger om vi stiller klokka fram og tilbake et par ganger i året. Saltvannsnissene fulgte ikke dette dustete greiene med klokkestilling, så hos dem var klokka det den skulle være til enhver tid. Det er bare vi med gamle biler som er en time foran halve året. Eller etter. Klokka viser i hvert fall feil tid i forhold til nåtid. Eller presens. Eller preteritum om det er fortid. Det er ikke så merkelig om man blir en smule forvirret i dagens opplysningssamfunn.

21. desember

Er man derimot en gammel sjøulk som skryter av å ha seilt på alle verdens sju hav, kan han si at han, eller hun, eller hen, har seilt i sju lange og sju breie. For havene kan fort være breiere enn de er lange. Eller må man da bytte om på målene slik at de blir lengre enn brede? Alt dette brydde ikke saltvannsnissene seg det døyt om. Der var det pakker som var fokuset. Og salt. Og elektriske lastebiler som kunne frakte alt dette. Saltvannsnissene pakket og pakket og pakket og pakket. De pakket helt sikkert et ganger til og, men det blir så fryktelig mange oger ut av det. Vi her oppe i nord er ganske så opptatt av vær, men det problemet har ikke saltvannsnissene. De bor for det første så langt nede, at om varmegradene hadde blitt veldig kalde, ville ikke det fått store konsekvenser så langt nede i dypet. For det andre var det sjelden så kaldt i og rundt i områdene der denne sjøen lå at det ramsalte vannet ville nå frysepunktet. For det tredje var det ingen av saltvannsnissene som var særlig interessert i hverken vær eller isbading. Det var nemlig reinsdyr for alle pengene der i gården. Da måtte i så fall væren ramla i det ramsalte vannet og blitt rein…

22. desember

Saltvannsnissene visste nemlig at isbading ikke går an. Man kan skjære et hull i isen og bade i vannet under isen, men å bade i is blir en smule problematisk. Man kan selvfølgelig om man vil fylle et kar med vann, legge seg oppi karet, sette fryseren på full guffe, og vente til vannet blir hardt. Problemet er at innen den tid kan man ikke i særlig stor grad fortelle etterkommere om at man har vært inne i en isklump. Man har retten og sletten frosset i hjel. Så slike problemstillinger gadd ikke saltvannsnissene å henge seg opp i. Noen insekter har en mulighet til å bli frosset ned og tint opp igjen uten for mange varige men. Vi som er laget av kjøtt og blod har ikke en sjanse. Og saltvannsnissene var ikke insekter selv om de av til jobbet som maurer. Vel, de jobbet ikke akkurat som maurer, for da ville nok produksjonen av det de laget vært en smule rotete. De var like arbeidsomme som maurer. Om maurerne var like arbeidsomme er ikke like sikkert, men det kan hende. For det kan jo ha vært en gruppe litt mer slappe kristne som skulle beskrive en annen kultur som gjorde litt mer enn dem selv. Men alt dette, brydde altså saltvannsnissene seg veldig lite om.

23. desember

De pakket og pakket og pakket og pakket pakker vide og brede. Andre utbedret kanalen de skulle frakte de vide og de brede pakkene opp til overflaten. Atter andre var ute i den store verden og skaffet salt og pepper, og elektriske lastebiler. Pepperet skulle de kun bruke selv for å ha på maten. Saltet gikk relativt greit å få fatt i, men det fantes ikke så veldig mange elektriske lastebiler ennå. Teknologien som menneskene var så stolte av gikk så fort framover, gikk ikke så fort framover som de ville ha det til. På enkelte områder ja, men på andre områder gikk det fryktelig treigt. Det var fremdeles slik at verden fremdeles hadde problemer med å skaffe nok energi til alle som trengte det. Og da ble ikke elektriske lastebiler nummer en på prioriteringslista. Men saltvannsnissene hadde vært ute en vinternatt før. Vel, kanskje ikke akkurat en vinternatt, men en relativt kald natt før. Det vil si at problemer er til for å løses. Dermed ble løsningen en slags hybridutgave. Strøm om dagen, og reinsdyr om natten når ingen så dem.

24. desember, eller julenisseaften som noen kaller det.

En liten lastebil er ingenting i forhold til sleden til sjefsaltvannsnissen når den er fylt opp med alskens duppedittedatter som skal fraktes rundt omkring til de tusen hjem. Nok en underdrivelse, men skitt, la gå. Skal man hele tiden henge seg opp i overdrivelser og underdrivelser vil man kanskje ikke rekke julaften, og da vil det bli krise. Både for store og små. Unge og gamle. Troende og ikketroende. Slemme og snille. Også stoppes det der på grunn av tidsboblen som nettopp ble nevnt.
Alt gikk til slutt vel og bra. De fleste pakkene blir levert til tiden i år også, og alle får salt til maten. Om den salteste sjøen i verden til slutt tørker ut er nå helt og holdent opp til saltvannsnissepolitikeren. Om dere var skarpsynte og la litt godvilje til, fikk dere sikkert med dere at han var til stede på klimatoppmøte i Glasgow i begynnelsen av oktober i år. Vi får bare ønske saltvannsnissene lykke til videre, og at de består slik at det ikke blir alt for mye overtidsarbeid på de resterende nissene andre steder på kloden. GOD JUL!