1.      desember

Det blåser så det piper i sprekkene mellom vinduet og vindusforingene i et hus som tilhører en snekker. Det er en gang slik at en snekker snekrer så så mye på andres hus at hans eget aldri blir helt ferdig. Slik var det hos Møbelanders Snekkersen også. Han hadde aldri kommet så langt at han hadde fått dyttet sprekkene mellom vindu og vegg med isolasjon, så nå når høsten hadde fått skikkelig tak pep det når vinden føk forbi. Det var flere sprekker i Møbelanders Snekkersen hus, men ikke alle lagde lyd selv om det blåste. Møbelanders Snekkersen brydde seg ikke så mye om at det pep i fra vinduene, for den pipingen gikk i et med Møbelanders Snekkersens tinnitus. Møbelanders Snekkersen hadde snekret med hammeren sin på så mange hus uten hørselvern at han hadde fått tinnitus. En evig piping inne i hodet. Denne pipingen medførte at Møbelanders Snekkersen hørte litt dårlig, og ofte brukte spørreordet «HÆ?». Det er forkortelse for «hørerække», og betyr: «kan du gjenta det du sa». Alle som kjente Møbelanders Snekkersen visste om tinnitusen hans, så de gjentok alltid det de sa nesten før Møbelanders Snekkersen rakk å si «HÆ?». Møbelanders Snekkersen bodde i huset med alle sprekkene sammen med sine fire barn. Han hadde ikke lenger noen kone, og barna ikke lenger noen mor. Begge deler på grunn av Møbelanders Snekkersens dårlige håndverk. Møbelanders Snekkersen hadde alltid mye å gjøre selv om han ikke alltid hadde så mange oppdrag. Mellom de nye oppdragene måtte han rette opp feil på de gamle oppdragene, og slik fylte han dagene sine. Møbelanders Snekkersen omtalte dødsfallet til kona for skapdøden. Det er når en dårlig snekker med hørseltap henger opp et skap over sengen, og ikke hverken hører eller merker om han treffer spikerslagene i veggen. Så med litt for mye vekt, og litt for mye gjennomtrekk fra alle sprekkene rundt vinduene, ramlet skapet ned en natt. Og på den måten omkom kona med skapdøden.

2. desember

Barna til Møbelanders Snekkersen har aldri fått vite om hvordan moren deres døde. De har spurt flere ganger, men har aldr fått seg til å stille spørsmålet to ganger rett etter hverandre. Og det må de jo når faren alltid sier «HÆ»?. Selv om Møbelanders Snekkersen er en dårlig snekker med hørselstap, er han en omsorgsfull far. Han er snill og rar, og de fire barna er veldig glade i sin far. Selv om Møbelanders Snekkersen var dårlig på å snekre hus, var han en tryllekunstner med hendene sine. Han fikk alt som var ødelagt til å fungere igjen, og var en kreativ sjel til mann å være. Alt inne i huset hadde Møbelanders Snekkersen laget selv. Sengene, bordene, stolene, bokreolene, badekaret, vaskene, vaskemaskinen, oppvaskmaskinen, og til og med fjernsynet. Alle lekene barna lekte med var laget av faren deres, og vennene til barna til Møbelanders Snekkersen var litt misunnelig på at de ikke hadde en far som kunne lage alle slags mulige leker til dem. Møbelanders Snekkersen hadde et kjempestort verksted som var overfylt med reservedeler. Om noen trengte noe fikset, var det Møbelanders Snekkersen som fikk oppdraget. Nesten alle oppdrag. Det var et oppdrag ingen spurte Møbelanders Snekkersen om, og alle vet hva det var. Alle syntes Møbelanders Snekkersen var en kjernekar, og stolte av at de kjente en kar som kunne så mye med hendene sine.

3.      desember

Så var det en gang, eller det skjedde flere ganger, men alle ganger må ha en første gang, og det var denne gang, at det plutselig sto en liten fremmedkar i korridoren til Møbelanders Snekkersen. Minstemann i huset til Møbelanders Snekkersen, Bente, så han først. Det er kanskje en smule rart å kalle Bente for minstemann, siden Bente er ei jente. Men altså, hun var minstemann i huset til Møbelanders Snekkersen. Bente var fire år gammel, og like stor som fremmedkaren. Selv om Bente egentlig mente høy, tenkte hun stor. Bente kikket opp og ned, og ned og opp på fremmedkaren. Hun syntes han hadde noen rare sko, og en like rar lue. Det Bente syntes var aller rarest var at fremmedkaren minst måtte være seksti år, og det er ikke så mange sekstiåringer som er like store som ei jente på fire år. Eller, like liten, som mange andre enn Bente ville ha sagt. Møbelanders Snekkersen hadde lært alle de fire barna sine til å være høflige overfor andre, så Bente spurte til slutt: «Å,er’e du vi’?». Fremmedkaren smilte så bredt at Bente et lite sekund ble redd for at hodet til fremmedkaren skulle dele seg på midten, altså den delen fra kjeften og opp, men det gikk fint. «Jeg skulle hatt noen ord med Møbelanders Snekkersen», svarte fremmedkaren. Bente ble stående å undre seg over hva nå det innebar. Hadde ikke fremmedkaren sine egne ord, og måtte ha hjelp av faren for å snekre noen nye. «Jeg hetter Bente, å er’e du hetter?», spurte Bente. Den lille fremmedkaren så vel og lenge på Bente, mens han tappet opp og ned og ned og opp med den ene foten. «Jeg heter vel Finn kanskje», sa fremmedkaren litt tankefullt til slutt. Bente kikket litt undrende på fremmedkaren før hun snudde seg og løp innover i huset. «Pappa, det er en mann i gangen som heter herr Kanskje som vil snakke med deg», sa Bente til Møbelanders Snekkersen. «Hæ», sa Møbelasnders Snekkersen. Bente på fire år gjentok det hun sa. «Herr Kanskje», gjentok Møbelanders Snekkersen. «Ja», sa Bente. «Finn Kanskje». Møbelanders Snekkersen tenkte Bente hadde hørt litt feil da han sa navnet sitt, så han smilte bare i skjegget han ikke hadde da han gikk ut for å snakke med denne fremmedkaren Finn Kanskje.

4.       desember

Møbelanders Snekkersen gikk ut i korridoren, men det var ingen der. Han fortsatte helt ut på trappa, og der nede på bakken så han en ganske så liten kar med sko og lue. Skoene så litt for store ut, og hadde en liten bøy oppover helt ytterst i tuppen. Lua kunne ligne en hatt, men hadde en bitte liten dusk på toppen. Den dekket hele hodet og toppen av ørene på den lille mannen. «Er det du som er Møbelanders Snekkersen?», spurte fremmedkaren. «Hæ», sa Møbelanders Snekkersen. Fremmedkaren gjentok det han nettopp spurte om. «Ja, mange kaller meg det», sa Møbelanders Snekkersen. «Da har jeg funnet rett person», sa fremmedkaren, «og jeg håper du kan hjelpe meg med en utfordring», fortsatte han. «Hæ», sa Møbelanders Snekkersen, og fremmedkaren gjentok det ha sa. «Ja, vi får nå høre hva jeg kan stå til tjeneste med da, herr Kanskje», sa Møbelanders Snekkersen. Fremmedkaren forsto ikke helt hvorfor Møbelanders Snekkersen kalte han herr Kanskje, men han lot være å nevne det. Han syntes det var litt rart med denne hæingen også. «Ja, det har seg slik», sa fremmedkaren, «at jeg har lett og lett, men har aldri funnet den perfekte tresleiva jeg er ute etter. Og da jeg fikk høre om en snekker her bygda som mange mener kan lage hva det skulle være med hendene sine, tenkte jeg at det ikke kunne skade og høre om denne snekkeren kunne lage denne perfekte tresleiva jeg er ute etter», sa fremmedkaren. «Hæ», sa Møbelanders Snekkersen, og fremmedkaren gjentok nok en gang. «Ja, ja, ja, ja», sa møbelandres Snekkersen, «jeg hørte hva du sa, men lage ei tresleiv?. «Og, hvordan ser nå denne perfekte tresleiva ut da», spurte Møbelanders Snekkersen. «Tja si det», sa fremmedkaren. «Hæ», sa Møbelanders Snekkersen, og fremmedkaren gjentok. «Det er vel noe av utfordringen det da, herr Kanskje», sa Møbelanders Snekkersen. Der sa han det igjen, tenkte fremmedkaren, så han fant ut at dette ordet «kanskje» inngikk i dagligtalen til Møbelanders Snekkersen. «Ja, det er vel det kanskje», svarte fremmedkaren. «Så du er ute etter ei tresleiv du ikke har noen som helst ide hvordan ser ut, men vil gjenkjenne den om den er den riktige. Er det slik å forstå, herr Kanskje?», spurte Møbelanders Snekkersen. «Det er vel kanskje noe i nærheten av sannheten det ja», sa fremmedkaren.

5.      desember

Møbelanders Snekkersen klødde seg i skjegget han ikke hadde, og strøk seg over kinnskjegget som han heller ikke hadde. Han dro fingrene gjennom håret som han hadde, og tenkte han kunne jo saktens prøve. Det hadde vært en rolig periode den siste tiden, og feilene han tidligere hadde gjort var alle blitt rettet opp. «Jeg skal gjøre et ærlig forsøk», sa Møbelanders Snekkersen etter den lille tankerekken. «Hvor raskt må herr Kanskje ha denne tresleiva ferdig da», spurte Møbelanders Snekkersen. «Å, vi er i november alt, så mye mer enn ei uke kan det kanskje ikke bli», sa fremmedkaren. «Hæ», sa Møbelanders Snekkersen, og fremmedkaren gjentok det han nettopp hadde sagt. Mens fremmedkaren gjentok det han nettopp hadde sagt tenkte Møbelanders Snekkersen at det muligens kunne bli i snaueste laget, men bestemte seg for å kjøre på. Det hadde blitt til at Møbelanders Snekkersen innimellom sa hæ av gammel vane, selv om han faktisk hadde hørt det første gang. Det var noe med denne fremmedkaren, men han kunne ikke sette fingeren på hva det var. Det var liksom noe beroligende ved han. «Ja, ja,», sa Møbelanders Snekkersen. «Da sier vi så», fortsatte han. Fremmedkaren lyste opp, og sa at Møbelanders Snekkersen kanskje ikke skulle angre på det svaret. Så hoppet den lille fremmedkaren av gårde. Møbelanders Snekkersen tenkte plutselig på at de ikke hadde bestemt noen bestemt dato, så han la på sprang etter fremmedkaren. Selv om Møbelanders Snekkersen var en av de raskeste på 100 meteren i bygda klarte han aldri å ta igjen fremmedkaren. Det var akkurat som om han bare hadde fordampet fra jordens overflate. Det var ikke så mange gjemmesteder utenfor hjemmet til Møbelanders Snekkersen, så han kunne ikke forstå hvordan den fremmedkaren bare kunne bli borte. Men, borte var han, og borte ble han. Møbelanders Snekkersen husket fremmedkaren sa at det ikke kunne bli så mye mer enn ei uke, så han bestemte seg for at ei uke fikk holde. Om han ble ferdig med noe så diffust som å lage ei perfekt tresleiv som han ikke hadde den ringeste ide om hvordan skulle se ut, fikk han få med ungene til å klekke ut. Unger kan være mye mer kreative enn en rusten snekker, tenkte Møbelanders Snekkersen. Og slik begynte Møbelanders Snekkersens mest spennende eventyr i livet.

6.      desember

Hvis Møbelanders Snekkersen hadde bodd i de dype skoger i Vestfold- og Telemark et sted, og han hadde fått slik innmari lyst til å begynne å grave et hull i hagen sin som gikk bittelittegrann på skrå mot øst rett gjennom jordkloden, ville han havnet på et lite sted med navn Bløff. Altså en liten havneby på Sørøya i New Zealand. Den lysten fikk selvfølgelig aldri Møbelanders Snekkersen, men han hadde lekt med tanken mang en gang om hvor han hadde havnet om han gravde et slikt hull. Møbelanders Snekkersen, som alle andre, vet at å grave et slikt hull ikke lar seg gjøre, men han filosoferte over mange rare ting i livet Møbelanders Snekkersen.
I Bløff kan man finne en vei som leder rett inn i Sørøyas dype skoger. Følger man denne veien helt fram kommer man til enden. Da er man på øyas høyeste punkt, og kan titte både hit og dit. Da kan man se at dette er ei halvøy, og det bare er en bitteliten del i den ene enden som holder hele stedet på plass. Ryker denne bittelille delen kan hele Sørøya sikkert stå i fare for å flyte bort. Om den flyter da. Ellers vil den synke, og det ville vært veldig kjedelig for de som bor der. På denne veien, nesten helt ved enden av veien, ligger en bygning. Det er bare noen få mennesker i Bløff, ja på hele New Zealand forresten, som vet hva som befinner seg inne i denne bygningen. Og de få menneskene som faktisk vet hva som befinner seg inne i den bygningsmassen, vet heller ikke om alt som befinner seg der. Der har det nemlig foregått mye i uendelige tider. Ja, langt og lenge før de som bestemmer på New Zealand bestemte seg for å sette opp et bygg der. De som var der først bruker nå bygget som et skalkeskjul. De bor ikke i selve bygget, men bruker altså bygget til å skjule skalker i. Hver gang bygget skal inspiseres av de som eier det, må de som skjuler skalkene få bort hver eneste smitt og smule før de ankommer bygget. Derfor har de alltid en vakt som holder utkikk etter de som kommer på inspeksjon. Tenk å treffe på en fremmedkar som skuler ut av et skalkeskjul som ingen vet hva skjuler. Det kunne kanskje blitt en litt for nifs opplevelse.

7.      desember

Under dette bygget, inne i fjellet, bor disse skapningene som er så glad i skalker. Der har de bodd i uminnelige tider, og de har gravd og hugget og båret stein fra dette fjellet i like mange uminnelige tider. De er ikke bare på vakt for å oppdage de som skal inspisere, men overfor alle som nærmer seg. Om det skulle være noen ukjente som ikke hadde noe med bygget å gjøre som kom seg inn, gjemte de som eide skalkene seg med en gang. Om ukjente fikk se alle skalkene som var der inne var ikke så farlig. De kunne jo uansett ikke vite hva de skalkene gjorde der, eller hva de ble brukt til. De hadde kanskje stusset over at det lå skalker overalt, og at det ikke var noe som helst system i det, men utover det var det ikke noe hente inne i bygningen. De kunne gjøre hærverk på det som fantes der inne, men da kom det fort noen som eide bygget og reparerte det igjen. Da ble det fart i dem som eide skalkene, for skalkeskjulet måtte renses for skalker før reparatørene ankom. Det var utrolig sjelden det ble gjort noe hærverk på installasjonene oppe på Bløff Hill Lookout. Det var ikke mange som trodde på de mange historiene som ble fortalt om det stedet. Det var laget mange eventyr, blitt fortalt mange sagn, og fortalt mange spøkelseshistorier om stedet. Men, det var nok minst like mange, og kanskje de samme menneskene som sa de ikke trodde, som mente det fantes en rot av sannhet også i alle disse historiene. Om man som turist ville ta seg en tur opp til denne toppen for å nyte utsikten, ble man fortalt av lokalbefolkningen der såpass mye at man ikke fant på noe tull der oppe, eller at man ikke dro i det hele tatt. Om du har lyst til å se på utsikten der oppe er det bare å følge Flaggstaff Road helt til topps. Ikke stopp ved bygning 180, for der foregår det mer enn vi aner. Roter man rundt der er det ikke sikkert man roter noen som helst plass etterpå. De som har snoket og funnet ut noe de ikke skulle funnet ut, romler nå rundt omkring i verden uten å vite hvem de er. De snakker et språk ingen andre kan, og når de forsøker å gjøre seg forstått blir de misforstått. Dermed er det ingen som vet hvor de har vært, eller hva som skjedde med dem. Alle disse romlingene har alt de trenger i livet, og er glade og fornøyde mennesker. Siden de har alt de trenger, er glade og fornøyde, er de heller ingen byrde for samfunnet generelt. Dermed er det ingen som legger så mye merke til dem, men de finnes rundt oss hele tiden om vi kikker godt nok etter.

8.      desember

En periode i året var de aller fleste av de som oppholdt seg inne i det digre fjellet utplassert på forskjellige steder i verden. Det var den perioden i året veldig mange gledet seg til. Både de som bodde inne i fjellet, og de som bodde på utsiden av fjellet. De som bodde inne fjellet var ganske så lei av skalker, og så alltid fram mot litt forandring i kostholdet. De forsøkte alle sammen å overholde kostrådet «fem om dagen». De passet på å få i seg loffskalker, kneippskalker, flerkornskalker, helkornskalker og grovbrødskalker, men likevel føltes det en smule ensidig. Det fantes andre skalker også, så det hendte variasjonsbredden var større. Det var ingen inne i fjellet som gikk med skalk, for da kunne forvirringen av skalker bli litt i overkant. Det var en annen grunn også til at ingen inne i fjellet brukte skalk. Alle hadde enten en lue, eller en bøff, eller bandanna. Noe som dekket hodet, og øvre del av ørene. De som bodde inne fjellet hadde veldig følsomme øvre deler av øret, og måtte passe på at den øvre delen av øret ikke ble for kald. Da kunne de bli syke og dø. En annen grunn var om de skulle ut av fjellet for å spionere på menneskene utenfor. Da var hodeplagget fint å ha. De kunne lage mange forskjellige rare ting å ha på hodet av de plaggene, og da ble de ikke lagt så mye merke til. Det var mange mennesker som kledde seg slik at de forsvant litt i mengden for å slippe for mye oppmerksomhet. Det var også mange mennesker som kledde seg annerledes for å få oppmerksomhet, men det var ikke de som bodde inne fjellet særlig interessert i. De ville helst ikke bli oppdaget. Det var noe av opplegget til de som bodde inne fjellet. Ikke bli oppdaget av menneskene. Det var konkurranse i å ikke bli oppdaget av menneskene, og nå begynte snart den største konkurransen av dem alle. Den alle inne fjellet gledet seg til. Og forberedte seg til. Det var den tiden i året som eventyret om de tre bukkene som skulle til seters å gjøre seg fete begynte for de som bodde inne i fjellet. Da var det viktig å finne ut hvor det beste stedet var, og at verktøyet var tipp topp. En av de som bodde inne i fjellet hadde akkurat kommet hjem etter en tur ute blant menneskene. Han hadde vært på utkikk etter ny tresleiv, og nå var han ganske så spent på om denne Møbelanders Snekkersen klarte strabasene.

9.      desember

Inne i et annet fjell, et helt annet sted på kloden, var det også hektisk aktivitet. Om ikke de individene som bodde inne i disse fjellene lagde mange rariteter, lagde de mange rariteteter. Og om ikke det var nok trengte de alltid mer plass til alle disse raritetene og raritetetene. Alle de største fjellene i verden er koblet sammen. Ikke på oversiden, men på innsiden, eller på undersiden. Det finnes tunneler og kanaler som leder i alle retninger utfra hvilket fjell man drar fra, og til hvilket fjell man skal. Denne innretningen som er en slags infrastruktur langt under bakken ble kalt for runderundergrunnen. Navnet ble til etter undergrunnen ble laget av mennesker. Tidligere het det bare rundergrunnen, men under ble lagt til som en spøk av individene inne i fjellet. Etter det har det blitt hetene runderundergrunnen. Kanalene er koblet sammen slik at man alltid kan finne tilbake der man kom fra uten å ta samme vei tilbake. For en som ikke kjenner til systemet ville gått seg vill der med en gang, men det er et system i rotet. Når man ble stor og gammel og voksen nok, kan man gå fra en runde til en annen runde via en helt tredje runde. Da kommer man seg ganske raskt fram til dit man skal. Inne i det fjellet, et helt annet sted på kloden var det altså hektisk aktivitet. Alle føk rundt og jobbet, og alle visste nøyaktig hva de skulle gjøre. Det var timet og tilrettelagt for alle sammen. Minst halvparten av de som nå jobbet så hektisk skulle snart ut på et helt annet oppdrag. Da måtte de ut av fjellet, og farte ganske lange strekninger for å komme dit de skulle. Sent på kveldene snek de seg ut av flyterminalen via en av kanalene som ledet dit. De måtte bruke flystripa på Hiva Oa for å komme seg opp i luften. Det måtte de gjøre om natten når flyplassen ikke var i bruk. Flyplassen på Hiva Oa ligger omtrent midt på øya og ganske langt over havet. Innbyggerne som bodde på Hiva Oa visste at det foregikk noe muffens oppe på flystripa på denne tiden av året, men det var ingen som visste hva.

10.  desember

De kunne se mistenkelige lys der oppe på natten som føk i alle retninger, for så å returnere tilbake der de hadde dukket opp. På et tidspunkt pleide de å fyke av gårde, og ikke komme tilbake. De få innbyggerne på Hiva Oa som hadde tatt sjansen på å ta seg tur opp til flyplassen for å finne ut hva som foregikk, kom alltid tilbake uten å kunne forklare hva de hadde sett. De hadde begynt å snakke et språk som ingen kunne forstå. De ble bare virrende rundt på Hiva Oa uten å vite hvem de var, men alle hadde det de trengte hele tiden og virket veldig fornøyde. Mange på Hiva Oa trodde det var hekser som føk fram og tilbake i alle retninger, men ingen var riktig sikre. De som trodde det var hekser snakket aldri høyt om det. Da var redde for at alle andre skulle tro de da hadde en skrue løs. Det var jo ingen som trodde på hekser og troll og vetter og kykloner og nisser og sånt noe når de ble voksne.
Det å teste farkostene var ikke det eneste den halvparten som skulle ut på et helt annet oppdrag var opptatt av. De måtte finne fram verktøyet de skulle ha med seg, og et par ekstra skift med klær. Det var ikke rare mengden med verktøy. Egentlig bare en ting. Tresleiv. Når kostene de skulle fare på var klare og ferdig pakket med klær og tresleiv, ble de møysommelig plassert på et sikkert sted. De måtte ikke blandes sammen, for farkostene fungerte bare for en eier. Om en annen tok farkosten til en tredje ble de begge igjen i fjellet. Det var det ingen som hadde lyst til.

11.  desember

Det hendte det gikk litt hardt for seg når individene som bodde inne fjellet skulle utvide, eller lage nye kanaler. Det gikk til tider så hardt for seg at hele fjellet ristet. Noen ganger ble det brukt alt for mye dynamitt, og da føk det gnister og aske ut av fjelltoppen. De som hadde ansvar for sprenging var noen ganger litt for glad i å se gnister og høre smell, så de stappet og dyttet som regel alt for mye dynamitt enn det som trengtes. Menneskene som bodde over bakken, ble redde og bekymret når det sprutet ild og gnister og aske opp av fjelltoppene. De ble nokså engstelige og redde når det ristet så kraftig i bakken at hus og annet gikk i tusen knas også. Menneskene trodde dette var naturlige ting som jordkloden fant på selv, men det var det ikke. Det var de individene inne i fjellet som ble kalt sveisomologoer, og som visste nøyaktig hva som skulle til for å få til kraftige smell med tilhørende lys og ild. Det hendte at de ble litt for ivrige i sprengningsarbeidet, og det fikk av og til de som bodde på utsiden av fjellet erfare. Det hadde opp gjennom tidene ført til ganske store katastrofer for de som bodde på utsiden. Det var selvfølgelig ikke lov å bli overivrig i dette arbeidet inne i fjellet, og de som hadde skadet utsiden av fjellet befant seg en stund i et helt spesielt fjell hvor alle de andre ikke ønsket å være. En hule som ikke endte noe sted. En slags skammekrok. I gamle dager hadde menneskene også skammekroker. Da kunne man sette seg i skammekroken og bli kvitt skamme. Slike kroker blir ikke laget lenger, så vi mennesker må bare gå rundt å skamme oss. Det var nemlig ikke noe demokrati inne i fjellet. Det var diktatur. En sjef som diktet alle reglene selv. Men, selv om denne sjefen var en ganske så snill sjef, kunne han også være en streng sjef. Fulgte alle nellikreglene gikk alt stille og rolig for seg. Nellikreglene besto av 24 regler. Hver regle var skrevet ned på en papirbit, og rullet sammen. Rullene ble oppbevart i en stor rund stein som det var boret hull i. Den kunne ligne litt på en stor appelsin med nellikspiker i. Alle som bodde inne i fjellet kunne alle disse reglene, og den hemmeligheten får nok vi mennesker aldri vite.

12.  desember

Møbelanders Snekkersen klødde seg i hodet for sekshundredeogsyttiniende gang. Han snudde og vridde og vendte på den trettende sleiva han hadde spikke til, men han syntes fremdeles den ikke så helt perfekt ut. Den var perfekt, men manglet liksom det siste lille som fremmedkaren hadde vært ute etter. Møbelanders Snekkersen visste at det siste lille som skulle til ikke var langt unna, men han kunne ikke klare å sette fingeren akkurat på det. Han klødde seg i huet for sekshundredeogåttiende gang. Da kom han på det. Det var grepet på sleiva som ble feil. Han husket far hans hadde laget ei tresleiv til han da han var liten, og den hadde et helt spesielt grep. Det grepet var laget slik at uansett hvordan han holdt sleiva, kom alltid sleiva riktig vei inn i munnen uten at han griste. Problemet var bare at den sleiva ble brukt til så mye annet enn å bare spise med, så den fantes ikke lenger. Møbelanders Snekkersen forsøkte så hardt han kunne å huske hvordan det grepet så ut, og hvordan han skulle klare å spikke den til. Da kom Møbelanders Snekkersen på at den sleiva ikke var spikket ut fra et rett emne. Den hadde en helt spesiell vridning i skaftet, og da måtte han finne et helt annet emne enn de han hadde hatt som utgangspunkt til nå. Han kledde på seg, kikket inn til ungene som lå i sengene og sov, og gikk ut i skogen på leting etter rett emne. Møbelanders Snekkersen gikk både lenge og vel, og vel og lenge og lette uten at han fant noen ting. Etter tre netter og like mange dager fant han et emne som han følte var rett. Han begynte å løpe tilbake til huset, og selv om han bare brukte halve tiden tilbake, hadde han nå vært borte fra barna i fire og et halvt døgn. Han hadde vært så oppslukt på å finne rett emne at han hadde glemt barna sine. Samvittigheten gnagde helt inn i hjerterota på et hjerte som hadde store problemer med å følge med på det kjøret Møbelanders Snekkersen hadde satt hjemover.

13.  desember

Møbelanders Snekkersen stormet inn i huset, kastet fra seg emnet, og reiv opp dørene til rommene hvor barna var. Der, i hver sin seng, lå ungene fremdeles og sov helt fredelig. Møbelanders Snekkersen sto lenge og vel, og vel og lenge og betraktet barna. Han kikket på kalenderen, klokka, og sjekket kjøleskapet. I kjøleskapet var det så mye mat som det aldri hadde vært før. Han lukket kjøleskapet og kikket inn i stua. Der satt fremmedkaren. Fremmedkaren reiste seg og gikk mot Møbelanders Snekkersen. Da han var nærme nok hvisket han: «Da jeg så du rant av gårde midt i natta, tenkte jeg det var greit at noen passet på huset og ungene imens», sa fremmedkaren. «Nå som du har kommet hjem igjen, og har funnet ut hvordan sleiva skal være, lusker jeg meg ut igjen slik at du får arbeidsro», fortsatte han. Før Møbelanders Snekkersen rakk å summe seg forsvant fremmedkaren ut og ble borte. Møbelanders Snekkersen sto igjen midt på stuegulvet og tenkte tanker han aldri tenkte han skulle tenke, men tenkte de tankene likevel. Dette var noe av det rareste han hadde vært med på. Han hadde bare stukket fra ungene uten å tenke over konsekvensene for å finne et stykke ved. Vært borte i flere dager uten å tenke over det, og når han kommer hjem ser det ut til at ingenting har skjedd. Her skjer det mer enn at Doffen dauer, tenkte Møbelanders Snekkersen mens han satte seg til å spikke. Rett før han satte kniven i emnet kom han til å tenke på at han ikke hadde sovet på flere dager, men han følte seg aldeles ikke trøtt. Tvert imot. Han følte bare en trang til å bli ferdig med sleiva, så han satte i gang med spikkingen. Mens han spikket, tenkte han gjennom mange ting. Han kunne ikke huske at det noen gang var lyst ute når han lette etter emnet. Det var akkurat som det hadde vært natt hele tiden. Og ungene lå fremdeles å sov. Var de dagene han følte han hadde vært borte ikke dager? Hadde tiden stoppet opp? Var det blitt lite lys og lite varme, og sola gått ned for godt? Var det noen som var i ferd med å få rett i at dommedag var nær? Hadde jorda blitt flat? Var han i ferd med å bli gal? Ja, om han som skriver alt dette rotet ikke stopper nå, vil nok noen tenke tanken at Møbelanders Snekkersen er i ferd med å bli gal. Det var nok heller noen som gjorde Møbelanders Snekkersen et spikk? Han spikket videre uten stans mens tankene kvernet videre.

14.  desember

Individene som bodde inne i fjellene og forflyttet seg i kanaler og tunneler under bakken er bekymret for framtiden sin. De må hele tiden være på vakt fordi vi som bor over bakken finner på så mye rart for å finne ut om mye rart. Individene husker svært godt en episode som skjedde bare for noen få år siden, og som kunne ødelagt mye av det de hadde greid å holde skult i uendelige tider. Menneskene hadde da begynt å grave ut en tunnel hundre meter under bakken. Da var tunnelen til menneskene og individene under bakken bare noen få meter fra hverandre. Til alt hell for individene under bakken holdt veggene mellom de to tunnelene seg på plass. Individene under bakken ble forferdelig redde for at noen skulle oppdage dem, så de lagde en liten sabotasje inne i tunnelen til menneskene slik at hele prosjektet måtte utsettes et år. Da fikk individene under bakken tid til å tette den tunnelen som var like ved å bli oppdaget, og laget en ny som gikk litt lenger unna. Det individene ikke visste noe om, var hva denne tunnelen menneskene lagde skulle brukes til. De hadde utforsket tunnelen til menneskene, og funnet ut at det bare var en stor ring som ikke ledet noe sted. Bare rundt og rundt. Hva var vitsen med å lage en tunnel som gikk i ring? Individene under bakken syntes menneskene over bakken var noen merkelige individer. De hadde sprengt, gravd, og trillet ut tonnevis med fjell for å lage en tunnel som ikke var brukelig til annet enn å bli svimmel i.

15.  desember

De hadde forstått at menneskene ikke hadde hatt samme utvikling som individene under bakken når det blant annet gjaldt å forflytte seg raskt. Det ville ta hundrevis, ja kanskje til og med tusenvis av år før menneskene klarte å forflytte seg like raskt som individene under bakken. De hadde farkoster som gikk like godt til lands som til vanns. Og om ikke det var nok, inne i fjell og i luften med. Det var ikke bare koster de fartet med. I tillegg til farkoster ble fartøy av og til brukt. Ulempen med fartøyene var at de var litt smale, slik at man ikke fant noen god fornuftig sittestilling på dem, og man måtte passe på å sitte akkurat på midten for ikke å velte. Det var kun de eldste og mest erfarne som hadde slike fartøyer. Det finnes mange historier om disse fartøyene blant oss mennesker, men da blir de omtalt som flyvende tepper. De kunne kom farende i en slik faretruende fart, at hvem som helst kunne tro det var fare på ferde. Individene kunne fortalt de menneskene som arbeidet i denne tunnelsirkelen hva som skjer om man setter av gårde i et tempo som er raskere enn lyset. Da finner man ikke ut noen verdens ting. For da blir det mørkt. Reiser man fra lyset ser man ingenting. Individene fortalte selvfølgelig ikke menneskene om dette. Det fikk de finne ut av selv. Så lenge menneskene var opptatt med å finne ut av hva som ville skje om to ting kolliderer med så høy fart, fikk individene under bakken være i fred. Og det var de bare glade for. Individene under bakken hadde likevel spioner ute for å holde seg orientert om hva vi mennesker skulle kunne finne på å gjøre. Noen av disse spionene var nå i ferd med å gjøre seg klare får årets store begivenhet. Det var deres tur til å nyte godt av det spionering kunne bringe med seg. Spionene skulle ut i den store verden for å gjøre seg fete.
Det var bare få timer igjen av november, og etter november kommer julenissekalenderventetidmåneden som en skrulling som skriver skikkelig mye surr hadde begynt å kalle den måneden. Møbelanders Snekkersen hadde fått skikkelig dreis på spikkingen, og nå satt han der med ei tresleiv som føltes helt riktig. Uansett hvordan han enn vrei, vrengte og vendte på sleiva, kom den alltid rett inn i munnen. Det var ei sleiv det ikke gikk an å grise med. Møbelanders Snekkersen satt og studerte sleiva, og merket ikke at Finn sto rett ved siden av han og så skikkelig imponert ut. «Kan jeg få sjekke’n?», spurte Finn.

16.  desember

«Hæ», sa Møbelanders Snekkersen som skvatt så inderlig at det helt sikkert ble litt bløtt på steder der det helst ikke skal være litt bløtt når man er en voksen mann. Finn rakk ikke gjenta det han sa før Møbelanders Snekkersen fortsatte med «Jajajajaja, selvfølgelig», og rakte sleiva til Finn. Finn vrei og vrengte med sleiva, og uansett hvordan han enn vrei og vrengte den fikk han den alltid rett vei inn i munnen. Finn gliste fra øre til øre, og lua på hodet vibrerte fordi ørene beveget seg så mye. «Tusen, tusen takk», sa Finn, «men nå lurer jeg på en ting til», sa han. «Klarer du å holde på hemmeligheter?». Møbelanders Snekkersen mente da han var riktig så flink til å holde på hemmeligheter, så han fortalte Finn at det var han. Finn så seg rundt, som å forsikre seg om at ingen så eller hørte, lente seg ned til øret til Møbelanders Snekkersen og hvisket: «Kle på ungene dine, og finn noen som kan passe dem en liten stund». «Finn så fram den fineste lua du har, og møt meg ved den store furua nederst på tomta di når klokka slår tolv. Men husk; denne hemmeligheten må du holde helt for deg selv. Om ikke vil det skje noe som du helt sikkert kommer til å bli rar av». Når Møbelanders Snekkersen snur hodet opp for å svare Finn, var ikke Finn å finne noe sted. Om Finn hadde vært finsk i tillegg ville det blitt å finne en finne som het Finn fra Finland noe sted. Selv om «fra Finland» er litt overflødisk ble det ganske fint å ha med likevel. Men, akkurat som sist virket det bare som han fordampet. Møbelanders Snekkersen var usikker på hva alt dette gikk ut på, men han var så nysgjerrig at han bare måtte finne en løsning på hvem han kunne spørre om å passe ungene sine en liten stund. Finn hadde ikke sagt hvor lenge en liten stund var, men Møbelanders Snekkersen tenkte han heller fikk bruke ordene «på ubestemt tid». Det ville kanskje virke noe snodig å spørre om noen kunne passe barna hans på ubestemt tid, men han tenkte at det fikk bære eller briste. Det var akkurat som om det var noe inne i han som fortalte han at dette bare måtte han bli med på. Møbelanders Snekkersen stusset litt over det siste Finn hadde sagt, men nysgjerrigheten ble for sterk til at han dvelte veldig lenge ved tanken.

17.  desember

Farkostene som ble brukt til forflytning av individene inne i fjellet, gikk så det feiet. Menneskene hadde brukt mye tid og ressurser på å oppnå høye hastigheter på forskjellige forflytningselementer, og det raskeste elementet var raketter. Problemet med å forflytte seg med en rakett er at det kreves meget store sikkerhetsavstander rundt hele doningen for at den ikke skal skade andre. Bak en rakett slår det ut en flamme som kan brenne ned både det ene og det andre, og slikt kan man jo ikke drive og forflytte seg rundt omkring i. Om man ikke skal en svipptur til månen, eller Mars, eller andre steder hvor man veier ganske mye mindre enn her på jorden. Og det ikke finnes så mange andre individer å brenne opp underveis. Drar man til Jupiter holder det sannsynligvis ikke med en slik rakett vi mennesker har oppfunnet. Der er tyngdekraften så stor at raketten kanskje ikke hadde klart å komme seg opp. Om den ikke allerede hadde krasjlandet på vei ned. Farkostene til individene inne i fjellet var noe ganske annet. Den veide nesten ingenting, og forflyttet seg med tankene til den som eide den. Den som eide farkosten tenkte bare på hvor han eller henne skulle, og så gjorde farkosten resten. Det gjaldt da å holde seg godt fast, for det å forflytte seg med så stor hastighet som disse farkostene kunne oppnå, var ingen lek. Falt man av kunne hele kostebinderiet gå helt amok, for tankene til den som eide farkosten fungerte bare så lenge eieren ikke slapp kosten. Utseende på kosten lignet ikke lenger på en far, slik den en gang gjorde for mange hundrer, eller tusener av år siden. Designet på dagens koster var ganske så annerledes. Den kunne se ut som en hest, eller en bil, eller en lastebil, eller et reinsdyr, eller en stol, eller rett og slett bare en kost fordi noen syntes det var litt retro.

18.  desember

Sjefen over alle individene inne i fjellet hadde sju reinsdyrfarkoster. Og når noe går så fort som disse farkostene gjorde, gikk det innmari fort når man hadde sju stykker til å hjelpe seg. Noen ganger kan man være heldig å se disse farkostene fare over himmelen. De ses da som en rask lysstripe på himmelen. Noen mennesker tror det er en stjerne som faller ned, men disse raske lysstripene er individer som haster av sted på farkostene sine. Sjefen er det ikke mulig å få øye på, for han reiser raskere enn lyset. Og da blir det mørkt. Det er mange mennesker som har sittet oppe mange netter for å få et glimt av denne sjefen, men uten hell. Det kan rett og slett være fordi at sjefen har reist fra lyset, og da kan det ta tid før lyset tar han igjen. Dermed kan han rekke både ut og inn, og inn og ut på steder før noen oppdager han. Når det blir lyst igjen har sjefen reist, og man har gått glipp av hele greia. Med sju reinsdyrkoster kan man koste seg raskt fra sted til sted. Og det trengs også for sjefen over individene inne i fjellet. Han reiser nemlig til alle verdens hjørner i løpet av et døgn. Det gjør han på en bestemt dag hvert eneste år. Dagene før han reiser ut på den årlige rundtomkringiheleverdenreisen, har ganske så mange av individene ut i den store verden innhentet informasjon om oss mennesker. Om vi har vært snille, eller slemme. Om vi har oppført oss pent eller dårlig. Om vi har børstet tennene hver dag. Om alle barna har lyttet til mammaen eller pappaen sin. Og i disse dager, om alle har vært flinke til å vaske hendene, sprite hendene, hoste i albuen, og holde en meters avstand. Sjefen til individene inne fjellet må ikke forveksles med Bent Høie. Om det hadde vært Bent Høie ville jo han egentlig vært et av individene inne i fjellet utkledd som menneske uten at vi visste det. Stått rett foran nesene våre på tvskjermen og vist seg fram i full offentlighet uten at vi oppdaget det. Nei, det er nok ikke sånn, for da ville jo ektemannen hans, Dag Terje, også vært et av individene inne i fjellet. Og han er general i Turistforeningen som forteller oss hvor det er lurt å gå, og ikke fullt så lurt å gå – eller…

19.  desember

Informasjonsjegerne har klart å lage en myte blant oss mennesker som de nyter veldig godt av når de er ute blant oss og henter informasjon. De er utrolig glade i grøt. De gjemmer seg på bestemte plasser, veldig ofte på samme sted hvert år om de er fornøyd med grøten og serveringen av den. Litt som fugler på fuglebrettet om vinteren. Mater man fuglene med det de liker, dukker de opp igjen år etter år om de ikke har blitt tatt av rovdyr. Fy, fy denne ulven. Slik er det med individene inne i fjellet også, bortsett at de blir tatt av ulven. Det er få som har sett dem, men setter man ut grøt blir den spist opp. På den måten vet man at man har hatt besøk, eller har besøk, av et eller flere av individene inne i fjellet. Man kan få besøk av andre mindre ønskede individer inne husene sine på denne tiden. Da setter man ikke ut grøt for å finne ut om man har hatt besøk, eler har besøk. Da er det som regel individer fra skadedyrkontrollen som kommer på besøk, og man vil egentlig ikke ha dem på besøk heller. Vi mennesker syntes på et tidspunkt at dette med grøtindivider var helt nils. Siden mange som het Nils ofte ble kalt Nisse, var det ikke lenge før disse individene inne i fjellet ble kalt for grautnisser. Graut er det samme som grøt, ut fra hvor man befinner seg i landet vårt. Andre steder begynte man å kalle individene inne i fjellet for fjøsnisser, fordi de ofte syntes fjøs var et veldig godt gjemmested, eller hjemmested når de ikke var inne i fjellet. Det var ikke forskjell på grautnisser og fjøsnisser, men det var bare navn vi mennesker hadde satt på individene inne i fjellet ut fra hvordan vi trodde de var, eller oppholdt seg. Alle individene inne i fjellet var ganske så like. Det var bare en som skilte seg litt ut der inne, og det var sjefen. Han var litt rundere i kantene, i alle slags betydninger av ordet. Grautnissene må for all del ikke forveksles med grauthuer, for nisser er nisser og ikke naut. Lurer litt på om Bent og Dag Terje er glad i grøt…

20.  desember

Møbelanders Snekkersen var blitt varm i øret etter alle telefonsamtalene hadde hatt med bortimot alle han kjente for å finne noen som kunne se etter barna en liten stund, eller på ubestemt tid. Siden han skulle møte denne fremmedkaren klokka tolv på natta ble det i grunn ikke noen liten stund. Barna måtte sove over, og det var det ikke alle som var klare for slikt på stående fot på denne tida av året. Møbelanders Snekkersen var i ferd med å gi opp da det plutselig ringte på døra. Det var en av lærerne til barna hans som sto utenfor. Hun het Sofie, og var ei dame som alltid var i et sprudlende humør. Men, ikke i kveld, så alltid ble å overdrive. Hun fortalte at hun var litt bekymret for ungene til Møbelanders Snekkersen. De hadde fortalt at faren deres hadde vært litt smårar i det siste. Han ble plutselig borte uten å si fra, og så var han plutselig tilbake uten å si fra. Når barna hadde spurt hva han holdt på med hadde han svart bare rare svar som ikke ga noen mening. De hadde spurt Sofie om hvor gammel man måtte være for å få sånn derre demensgreie. Når Sofie hadde pratet ferdig om det hun var bekymret for spurte hun Møbelanders Snekkersen om hun kunne være sammen med dem noen dager, eller på ubestemt tid som Møbelanders Snekkersen ville kalt det, for å observere hvordan det var hjemme hos dem. Møbelanders Snekkersen sa han ikke hadde noe imot det, men at han hadde tenkt seg en tur av gårde. Og siden Sofie skulle være i huset kunne han ringe de som skulle passe ungene og fortelle at han ikke behøvde barnepass likevel. Sofie kikket lenge og vel på han, men gikk med på å være alene med barna til dagen etter. Møbelanders Snekkersen fikk en liten klump i magen for den løgnen han hadde fortalt til Sofie, men han var så nysgjerrig på denne fremmedkaren at han ikke klarte å la være å dra. Det var som om han bare måtte. Akkurat som en sånn rød knapp man ikke skal trykke på, men bare må.

21.  desember

Fremmedkaren hadde bedt han om å ikke trykke på den røde knappen, og når noen sier at man ikke skal trykke på den røde knappen blir bare fristelsen altfor stor. Da bare må man trykke på den røde knappen. Slik følte Møbelanders Snekkersen det nå. Det fikk bære eller briste. Møbelanders Snekkersen gjorde alt rett helt fram til han måtte dra. Han laget kveldsmat, og alle spiste sammen rundt bordet i stua. Han ryddet av bordet, og vasket opp. Han gjorde i stand klær og matpakker til barna som de skulle ha på skolen dagen etter, og leste for dem før de sovnet. Sofie var riktig så imponert over det hun så. Så imponert at hun glemte at hun hadde følt seg en smule utnyttet av Møbelanders Snekkersen tidligere på kvelden. Barna som var vant til at faren deres var en kjempesnill far, forsto ingenting nå. Det virket som han hadde gått helt av skaftet. Det er forskjell på å være snill, og være helt pling i bollen. De syntes likevel det var kjempehyggelig. Sofie hadde ikke helt trodd på at han hadde planlagt å dra av gårde, men fant på det da hun sa hun ville være hos dem noen dager. At det hele var en unnasnikingsmanøver fra Møbelanders Snekkersen sin side. Hun godtok det fordi hun tenkte at det kanskje ble for mye for Møbelanders Snekkersen, og at om han fikk en natt for seg selv ville han komme på bedre tanker. Selv om Sofie ikke var gift, eller aldri hadde hatt noen kjæreste, følte hun at hun hadde ganske så god greie på menn. Hun hadde selvfølgelig ikke den ringeste peiling på Møbelanders Snekkersen. Det var det egentlig ingen som hadde. Knapt nok han selv.

22.    desember

Møbelanders Snekkersen hadde kledd på seg godt med klær, og sto nå og ventet ved den store furua. Klokka nærmet seg tolv, og han begynte å bli skikkelig nervøs. Han ante jo ikke hva han skulle, og ante enda mindre om hvem denne fremmedkaren egentlig var. Det kunne hende han var en ordentlig gærning som bare ville Møbelanders Snekkersen vonde ting. Møbelanders Snekkersen tenkte at han ikke hadde virket slik. Snodig skrue, ja, men ikke ond. Det hadde vært et eller annet med øynene til fremmedkaren som hadde fortalt Møbelanders Snekkersen at han bare var en god, grei og snill kar som bare ville alle noe godt. Men, man kunne aldri være helt sikker. Plutselig forsvant fotfestet til Møbelanders Snekkersen. Han forsvant rett ned i bakken. Han falt og falt og falt og falt. Så, på en litt rar måte som det egentlig ikke går an å beskrive, fikk han følelsen av at han ikke falt lenger, men beveget seg bortover. Det gikk så fort at han ikke klarte å finne ut av om det gikk sidelengs, forlengs, eller baklengs. Det var stummende mørkt. Så merket han at farten saknet litt av, og at det begynte å lysne rundt han. Det ble lysere og lysere, og til slutt så lyst at han så han befant seg inne i en slags tunnel. Han så ingen pærer eller ledninger, men lyst var det. Møbelanders Snekkersen kikket ned for å se hva som førte han framover, og da ramlet han nesten av pinnen bokstavelig talt. Han så han satt på en farkost. Akkurat maken til slike han hadde sett i tegneserier som heksene red på. En rett pinne framover med noe tjafs hengende bak. Det kunne minne ganske mye på det mange kalte for et sopelim. Det kan godt hende at også dette var brukt til å sope lim med, også hadde det festet seg litt andre ting i tillegg til limet på farkosten bak. Det var ikke noe lim der nå i hvert fall, for med den farten denne farkosten kunne komme opp i, måtte det helt andre ting enn lim til som brensel. Det er ganske mye man kan bruke lim til, men ikke til å oppnå høye hastigheter. Møbelanders Snekkersen fikk plutselig med seg at han sto helt stille. Han hadde ikke merket at han hadde stanset helt opp. Han skrevet forsiktig av farkosten, og tok den med seg bort til noe som lignet en forgrening inne i fjellet. Han gikk innover i den nye tunnelen, og ble ganske så overrasket da han plutselig sto midt inne i noe som lignet en flyterminal. Jøss, tenkte Møbelanders Snekkersen, må jeg sjekke meg ut herfra. Det trengte han ikke. Mens Møbelanders Snekkersen hadde stått der han var og samlet tankene sine litt, hadde fremmedkaren Finn dukket opp helt ut av det blå.

23.  desember

«Hvor kom d….». Det stoppet opp for Møbelanders Snekkersen. Han snakket ikke norsk. Det eneste andre språket Møbelanders Snekkersen kunne litt av var engelsk. Dette var hverken norsk eller engelsk. Det var nissk. Nissk er bare en forkortelse for nissekonversjon. Altså språket nissene konverserer på. Siden nissekonversjon er så innmari vrient og langt ord, blir det forkortet til nissk. Møbelanders Snekkersen var ikke klar over at han kunne snakke nissk, men det kunne han visst. Det var en annen kar der også sammen med Finn. Han snakket uten lyd. Han brukte bare pusten å snakke med akkurat som når man hvisker. Finn forklarte at han ble kalt for Hviskenissk. Så forklarte Finn hvordan alle hadde fått navna sine. Det var ingen av individene inne i fjellet som i utgangspunktet hadde noe navn, men fikk navn etter hvert som tiden gikk. Finn hadde fått navnet Finn, for han fant alt alle andre hadde mistet. Det få visste var at det var han som i utgangspunktet hadde skyld i at ting ble borte, men det var en hemmelighet bare han, og jeg og dere vet om. Femover hadde fått navnet fordi han alltid var for sent ute. Finn fortalte at sjusover var noe hellige greier om sju personer som sov i ei hule dobbelt så lenge som Tornerose, så de måtte finne på noe annet. Finn sa at de var nøye på å ikke blande kultur, politikk og religion. Inne i kirken tror man, men på utsiden vet man bedre. Eller om det var omvendt. Man kunne jo bli omvendt både på innsiden og utsiden av kirken. Fos oss her inne i fjellet er kultur en kul tur, politikk er forkortelse for pol i butikk, og religion, vel det har vi ikke. Så da ble det det Åttesover. Hun våknet hver morgen i motsetning til Tornerose og sjusoverne. Hun hadde faste ritualer om morgenen. Hun tisset klokka seks, bæsjet klokka sju, og våknet klokka åtte. Det er en noe dårlig kombinasjon, men hun lever. Hviskenissk hvisket: «Velkommen til Hiva Oa». «Velkommen til hva da?», spurte Møbelanders Snekkersen som ikke fikk med seg hva Hviskenissk hvisket. «Hiva Oa», gjentok Hviskenissk. «Åja, hiv og hoi ja», sa Møbelanders Snekkersen. Han hadde ingen ide om hva Hviskenissk hvisket om. Møbelanders Snekkersen visste ikke om han ville vite det heller, for han var rimelig forvirret der han sto. Han kikket på klokka og ble enda mer forvirret. Den viste fremdeles tolv. Han hadde falt og falt og falt og falt og reist bortover og stått og pratet nissk med to fyrer han ante veldig lite om som hilste han velkommen med hiv og hoi, og klokka viste fremdeles det samme som når han begynte å falle. Finn så at Møbelanders Snekkersen ble rarere og rarere i ansiktet, og ba han sette seg ned litt. Så begynte Finn å fortelle hva alt dette handlet om.

24.  desember

Det hadde seg slik at hvert år ble et menneske plukket ut til å vise individene inne i fjellet om det var godt eller ondt. I år hadde Møbelanders Snekkersen blitt plukket ut, og Finn hadde fått i oppdrag å finne ut av det. Derfor hadde Finn kommet til Møbelanders Snekkersen og spurt om han kunne klare å lage den helt spesielle sleiva han hadde laget. Finn skulle ikke bruke sleiva til noe som helst, men Møbelanders Snekkersen hadde vist at han hadde et stort hjerte og lagt hele sjela si i å få laget denne sleiva til en kar han ikke hadde møtt før. Om det viste seg at mennesket var godt, ble det invitert med inn i fjellet for å se hva som egentlig foregikk der inne. Finn fortalte at de var ute etter mennesker som kunne opprettholde fortellingene om nissene ute blant menneskene, men da måtte de være på den sikre siden om at vedkommende ikke hadde onde hensikter. Det var viktig for nissene å opprettholde historiene som var blant menneskene. Da var de sikret både grøt og arbeidsplasser i framtiden også. Det var bare en liten hake med å bli invitert med inn i fjellet. Om nissene merket at Møbelanders Snekkersen begynte å fortelle hele sannheten om det han hadde vært med på og sett og opplevd, ville han plutselig begynne å snakke nissk. For bestandig. Han ville ha alt han trengte, men ingen ville noensinne forstå hva Møbelanders Snekkersen prøvde å fortelle. Hverken med ord, tegninger eller gestikulasjoner. Alt ville være på nissk. Og de eneste som forsto nissk var individene inne i fjellet.
Møbelanders Snekkersen fikk se alt som foregikk inne i fjellet. Hva som ble produsert, hvordan de ble produsert, hvorfor det alltid var lyst der, hvor raskt disse farkostene egentlig beveget seg, hvorfor de bodde der inne fjellet, hvor gamle de var, og hvor de kom fra. Møbelanders Snekkersen var helt overveldet av alle inntrykkene. Han lovet Finn og Hviskenissk og videreføre fortellingene om hvem de var uten å røpe alt han hadde vært med på. Han sa at det var det nok ingen som ville trodd på likevel. Alle ville trodd han var blitt splitte pine gal. Da kom han plutselig til å tenke på Sofie, og det hun hadde sagt. Han forklarte det til Finn, og Finn sa at han bare kunne dra hjem om han syntes han hadde sett nok. Møbelanders Snekkersen sa at han gjerne skulle vært lenger, men var redd for at Sofie skulle få et galt inntrykk av han. Finn sa: «hadetpåbadet», og vipps så sto Møbelanders Snekkersen rett ved den store furua igjen. Dette er ikke mulig, tenkte Møbelanders Snekkersen. Dette må jeg fortelle til Sofie. Hun vil helt sikkert tro meg. Om det er noen som vil tro på dette må det være henne.
I dag er Sofie fostermor til fire barn, og Møbelanders Snekkersen går rundt og babler helt uforstående. Synd for oss mennesker at vi ikke fikk vite om alle hemmelighetene der inne i fjellene, men kanskje vi ikke er helt klare for all den teknologien som tilsynelatende må befinne seg der inne. Den eneste trøsten er at han som skriver alt dette røret kan litt nissk, selv om det bare er to ord er det fremdeles litt, og to ord som Møbelanders Snekkersen stadig går rundt og babler betyr ganske enkelt: GOD JUL!

Til alle kjente og ukjente: God jul og fredelig romjul, og et godt nytt år!