1

Det var en gang, ikke vesten for måne, eller østenfor sol, men for så lenge siden at dinosaurene enda ikke var påtenkt, at det fantes to luringer som levde i et lite samfunn som mange den dag i dag aldri har hørt om. Forskere over hele verden har i millioner av år forsøkt å danne seg et bilde av hvordan dette samfunnet har sett ut, og hvordan kroppsform og utseende disse skapningene som levde på den tiden kan ha hatt. Og hatt hadde de nok hatt om det var hatter som luringer gikk rundt med på den tiden, men det var det ikke. Det rare er at forskerne rett og slett har gått glipp av dem ganske enkelt fordi de er så utrolig like noen andre skapninger som lever i dag og kalles mennesker. Forskerne har simpelthen ikke sett skog for bare trær. Det var slik på den tiden da disse luringene levde at det var så mange trær at det kunne være utrolig vanskelig å oppdage skogen. Avskoging og palmeojle var et snevert tema den gang da.

2

De to luringene hadde selvfølgelig navn. Den ene het Hoff Narr, og den andre April Snarr. Selv om etternavnene var ganske like, var det ikke slik at de var søsken. De var ikke engang i familie. De var bare to luringer som kjente hverandre godt. Det kan ha vært en ørliten detalj til som gjorde sitt til at forskerne aldri hadde oppdaget dette samfunnet som Hoff og April var en del av. Størrelsen. Ikke på samfunnet, men på individene. De var knøttsmå. De var så små at de hele tiden trodde at de levde midt i dinosaurenes tid, enda de aldri hadde verken hørt om eller sett noe til en dinosaur. Det de trodde var dinosaurer kunne ha vært maur, og siden de ikke visste hva en dinosaur var kunne det vært dinomaur. Det var det ikke, fordi dinomaur allerede er brukt i andre sammenhenger. Ordet «dino» betyr fryktelig, og maur betyr maur. Og siden tantene og onklene til maurene er stikkevepser, er dinomaurene skapninger man ikke kødder med.

3

Siden dinomaur allerede er et brukt begrep ble det ikke dinomaurer i denne fortellingen, men det kunne blitt dinolusa. Dino betyr fremdeles fryktelig, og lus betyr lus. Lus er heller ikke dyr man kødder med, og da spesielt ikke lusa på gangen. Lusa på gangen hadde en helt spesiell gange, så det har blitt et uttrykk dette med å kjenne igjen lusa på gangen. Mange har mange ganger både sett og gjenkjent lusa på gangen på grunn av gangen i mange forskjellige ganger. Dette kunne raskt ha utviklet seg til å bli en gjenganger, og siden de var flere kunne det hende at den også ble en gjengganger. Drager var også et alternativ, men noen hadde driti på dragene så de gadd ikke være med. Disney hadde liksom ikke kommet godt nok i gang på den tiden, så flyvende dyr uten vinger som bikkjer, elefanter og reinsdyr var ikke oppfunnet ennå.

4

Så det ble ikke noen av dem. Det disse individene hadde med å gjøre var dinobombus. Dino har ikke forandret seg nå heller så det betyr fremdeles fryktelig, men bombus betyr humle. Dinobombusene kunne virke skrekkinngytende på disse bitte bitte små skapningene, men de hadde lært seg at de faktisk var ganske så snille og beskjedne. De fant også ut at de likte å arbeide, og delte gladelig på det de samlet inn av mat. Hvor de fant all denne gode og søte maten sin var det bare en i disse samfunnene de levde i som visste. Det var selveste sjefen sjøl. Det var bare han som hadde vært med disse dinobombusene på utflukter, og hadde hatt gleden av å se hvor og hvordan det hele hang sammen. Det eneste de hadde å utsette på dinobombusene var støyen. Når de hadde seks og sju dinobombuser i et dinobombusspann foran seg, måtte man dytte ørene fulle av et eller annet for å dempe støyen. Hva disse skapningene dyttet inn i ørene kan man bare gjette seg til, for bomull og hørselvern var det i hvert fall ikke. Det var ingen på denne tiden som hadde tid til å la humla suse, og det var heller ingen som engang visste at ei humle suste. Ingen samlet 13 humler i et norgesglass heller. Det fantes hverken glass eller norges den gangen. Det var mange som susa rundt på den tiden, men humla var ikke en av dem.

5
Hvordan disse skapningene var blitt til finnes det ingen dokumentasjon om. Det har virret en mengde teorier, historier og sagn blant disse skapningene, men ingen hadde tatt seg bryet med å skrive ned alt som hadde blitt fortalt av forgjengerne. Noe av forklaringen kan være at de ikke hadde noe å skrive med eller på, og da blir notattaking problematisk. Det kan nemlig være ganske vrient å ta notatter under aking. Da må man være ganske rask til å ta notatter, og siden aking foregår på snø eller is vil notattene forsvinne relativt raskt. Dermed ble det til at det var svært få som drev med notattaking. Det de tenkte seg var at de en gang for lenge lenge siden var blitt fraktet dit de var langt langt utenfra. Kanskje fra et helt annet solsystem enn det som jorden befant seg i. De visste ikke at de befant seg på jorden, eller at jorden var en del av et solsystem, men de visste helt sikkert at de befant seg sted. Og så hadde de utviklet seg til det de var blitt til i dag. Bitte bitte små kjempeintelligente vesener. I dag tror vi mennesker at det er vi som er de mest intelligente skapningene som har eksistert her på jorden, men slik er det altså ikke.

6

Selv om det ikke er noen som med sikkerhet kan fortelle hvor disse skapningene stammer fra, kaller de seg selv marsipanere. Her kan man lett falle for fristelsen og tro at det sikkert var fordi de trodde de hadde ramlet ned fra planeten mars, men de hadde ikke den ringeste ide om at den planeten skulle få det navnet mange millioner år senere. Ei heller at det eksisterte en annen planet, hva nå enn en planet var for noe. Det de hadde hørt var at sjefen deres hadde mange materialer som var ferdig planet på planet, og var redd for planing. Det kan fort bli litt rot i rekkene med for mange planeter, så det er derfor vi bare har åtte planeter og ikke ni planeter. Da gastronomene, astronautene, astronomene, eller hvem det nå var fant ut at Pluto var en Disneyfigur, mistet den minste og ytterste planeten status som planet.

7

Moren til Hoff het Tone Fall. Hun snakket hele tiden med feil tonefall, men det hadde ikke vi tenkt over da hun snakket marsipansk og ikke norsk. Det hadde sikkert vært like rart å høre henne snakke på norsk som det var på marsipansk, men det var ingen som hadde fortalt henne at hun hadde en noe rar uttale på alt hun sa. Det hendte til og med av og til at hun byttet på ord som var sammensatt, og la til ord foran et annet ord som hadde samme ordet etter ordet. Forord og etterord. Hun spurte for eksempel stadig om Hoff og April ville ei skive brødskive, eller om faren til April, Stein Franken, ville ha en kopp kaffekopp. Man kan bare la fantasien fare med å tenke seg til hvordan Tone Fall sa alt dette med feil tonefall. På marsipansk.

8
Faren til April var vitenskapsmann. Han var en av dem som skapte alt de visste i dette samfunnet. Moren til Hoff var vitenskapsdame. Hun var en av dem som skapte alt de ikke visste om i dette samfunnet. Hoff og April var ennå i det uvisste, så de var fremdeles i skapalderen. Det var ikke noe som het skapgutt eller skapjente på marsipansk, så de kalte det bare for skapalderen. For å gå over til skapdame eller skapmann måtte de skape seg på en slik måte at det ble allemannseie. Det var mange skap å velge mellom, men det var måten de skapte seg på som avgjorde hvilket skap de ble. Noen vertskap, noen ekteskap, noen galskap, noen latskap, noen adelskap, noen brorskap, og noen skap som ennå ikke var oppfunnet. Det var ikke så viktig hvilket skap man havnet i, for alle var i samme selskap. Når man snakker om selskap er det veldig viktig å få med s’en foran i ordet, ellers snakker man om noe helt annet. Elskap. Inne i sånne skap kan det være ganske farlig å stikke tommeltottene sine inn i. Da kan fort minus bli pluss og pluss bli minus, og slike usser og ulike fortegn blir det bare negativ stemning av.

9

Det var ikke bare familiene til Hoff og April som levde i dette samfunnet, og det fantes mange andre samfunn på andre steder enn akkurat der Hoff og April bodde. Selv om de menneskelignende skapningene som levde i de forskjellige samfunnene var ganske like, var det likevel noen forskjeller mellom dem. Opp gjennom årene hadde de utviklet sin egen lille måte å være på, bo på, og oppføre seg på. I et samfunn kunne det være slik at de likte å lure hverandre, og selvfølgelig lure andre. De var ikke lurere enn alle andre, men hadde lært seg en lurendreieteknikk som ingen andre kunne. Det kunne være et ganske imponerende syn når de viste fram hvordan de dreide den luren. Det man kan lure på er hvorfor de drev med denne lurendreiinga. Den hadde for så vidt ingenting for seg.

10

I et annet kunne de være ikke akkurat slemme, men mer som noen uromakere som likte å gjøre pek mot hverandre, og selvfølgelig pek mot andre. Da drev de ikke og pekte på hverandre eller andre, men fant på små saker og ting som til tider kunne gjøre andre helt sprø. Ikke sprø som kavringer, men kanskje litt mer irriterte. Av og til ble noen så irriterte at de flyttet til et tredje sted for å være i fred. I det tredje, eller et annet samfunn, kunne de være litt småhissige hissigpropper. Ikke at de var sinte hele tiden, men bare litt småhissig. De likte i hvert fall ikke å bli lurt, og heller ikke urokråker. Det var selvfølgelig hit de som irriterte seg over å bli gjort pek med av urokråkene flyttet, så det fantes mange forskjellige typer hissigpropper der. Noen var høyrøstet og snakket bare med utestemme, mens andre bare hoppet opp og ned, og ned og opp igjen. Men, alt som hopper opp kommer før eller siden ned igjen. De luringene som drev og dreiet med luren lurte ofte på hvorfor det bare fantes propper som var hissige. Om man drev med leing ble man en kopp. En flirekopp. Hvorfor ble man ikke en flirepropp? Eller om man drev med luring. Da også ble man en lurekopp, og ikke en lurepropp. Var man mann og drev med å helle vann fra bekken opp i et spann, eller man måtte tømme båten for vann, ble man en øsekar. Ikke en øsepropp. Hadde mange av disse koppene og karene vært propper kunne de brukes til langt andre ting enn om de var kopper og kar. Man kunne slått en propp i luren. Da hadde den blitt stille. Man kunne hatt en propp i spannet som kunne stikkes i hullet når spannet var fullt. Man kunne hatt en propp i båten som man drar ut for å tømme båten. Siden disse skapningen ikke hadde den ringeste ide om hva en båt er, kunne det sikkert godt fint an å tømme båten på den måten. Det fine med disse skapningene var at uansett hvilket samfunn de kom fra hadde alle sammen en felles ting – giverglede.

11

Det var en skole hvor alle de små fikk opplæring. Om man var en lurendreier, uromaker, hissigpropp, lurekopp, øsekar, eller noe helt annet, var alle samlet på en og samme skole. Livets skole. På denne skolen var det bare en lærer. Hun het Kult Ursti, og kunne alt som var verdt å vite. Det som ikke var verdt å vite fantes ikke, så Kult Ursti kunne alt. Har man en lærer som kan alt trengs det ikke andre lærere som kan det som ikke finnes. Kult Ursti elsket å lage kule turstier. Det var veier, brede stier, smale stier, høye dører, vie porter, grøfter, bekkeleier og alt annet som kunne brukes til å rettlede en som går i feil retning. Det er mye som kan gå i feil retning. Klokka for eksempel. Den går og går i feil retning, for den kommer aldri til døra. Juleventetidbord. Der kan det fort bli litt for mye av det gode. Når man har fått i seg alt for mye av det som befant seg på det juleventetidbordet er det ikke alltid like lett å følge den smale sti. Da kan en firefelts motorvei fort bli utrolig smal. Det hjelper da også lite med høye dører og vie porter. Da er det nemlig nøkkelhullet som er selve utfordringen. Det er lite det.
Langs disse veiene, stiene, dørene, portene, grøftene, bekkeleiene og annet som kunne brukes som retningsvisere hang Kult Ursti opp små kunstverk, beskrivelse av landemerker, eller små dikt som andre kunne beundre, og/eller bare beskue. Der gikk de da på livets skolevei og sugde til seg all lærdommen Kult Urtsi hadde å tilby. Når de hadde gått lenge, og lenger enn langt, og lenger til på denne kulturstien, satt alt som trengtes å vite for å leve i et av disse samfunnene som eksisterte på denne tiden. Da hadde de gått så lenge og vel at de var blitt gamle nok.

12
Når de ble gamle nok, og skoletiden var over, fikk alle som bodde i dette samfunnet jobb på stedets store fabrikk. Alle som en jobbet i denne fabrikken, og det var stor aktivitet i fabrikken året rundt. Alt man kan tenke seg ble produsert i denne store fabrikken. Skal man ha plass til å produsere alt man kan tenke seg, må fabrikken være stor. Kjempestor. Og kanskje enda større enn kjempestor. Nå må det nevnes at man ikke må glemme størrelsen på samfunnet i denne sammenhengen. En enda større fabrikk en kjempestor i disse samfunnene virket nok større en kjempestor på de som bodde der på denne tiden, men sannheten er nok at forskerne i dag fremdeles ikke har funnet den.
Sjefen på denne store fabrikken var en litt hemmelighetsfull type. Det var ingen som helt visste hvor han kom fra. Noen mente han kom fra Frankrike, andre mente han kom fra Polen ganske enkelt fordi etternavnet hans var Neluj. Og tredje igjen mente han kom fra Argentina fordi han het Nessi, og det var ganske nærme navnet på en fotballspiller derfra. Ingen av delene kunne være riktig da disse landene, og ikke minst fotballspilleren, ikke ble til før mange millioner år senere. Så hvor denne sjefen ved navn Nessi kom fra, var og ble et mysterium.

13
Et annet mysterium var hvem som var faren til Hoff, og hvem som var moren til April. Alle fire bodde under det samme taket, og hvordan det var blitt slik var det heller ingen som visste. Ikke engang moren til April, eller faren til Hoff, eller Hoff eller April kunne gi noen logisk forklaring på dette rare fenomenet. Av og til er det slik at ting og tang bare smeltes sammen av helt uforklarlige grunner enten man vil eller ikke. I dag kalles det ofte for kjærlighet, men hva det het på den tiden da Hoff og April eksisterte forskes det fremdeles på. Det spilte heller ingen rolle for noen av dem så lenge det var skapplass nok til alle. De hadde til og med flere lass med skapp, men ingen av dem visste hva dette skappet skulle brukes til. De var uansett en lykkelig liten gruppe glupe skapninger som måtte leve med det marsipanske tonefallet til Tone Fall. Det fantes en lege i dette samfunnet som det vites ganske lite om. Han var en tilbaketrukken type med mange døde planter på kontoret. Da blir man ganske så skeptisk når man er på legebesøk. Han mente at den eneste måten man kunne holde seg i form på var å lyve på alderen. Med andre ord ikke en doktor man oppsøker på fredag den trettende. Det var mange som mente at han hadde en finger med i spillet når Stein Franken kom til verden, men det var ingen som fortalte hva de mente med det.

14

Både Tone og Stein jobbet i fabrikken. Stein som vitenskapsmann, og Tone som vitenskapsdame. Det ikke Tone og Stein visste om skap var ikke verdt å vite. De hadde forsket så mye på skap at de til og med hadde funnet ut av skapelsen, og andre elser, som f.eks. fortapelsen som var et biprodukt av skapelsen. Det er for øvrig ut fra denne forskningen fortellingen om blomster og bier ble til. Den gangen skapelsen ble oppfunnet gikk alle rundt med bare et fikenblad som dekket til de edlere delene av et menneske. Da behøvde man ikke være professor i fotosyntese for å forstå bestøvingstidspunktene. I dag er det Hellbillies som forteller uvitende hvordan det hele fungerer. «Du va magneten, eg va eit kompass. Nåla mi peikte beint mot deg. Dæ va slik dæ va.» Hva ska du da med fikenbla. Den siste setningen i sangen ble lagt til rett og slett fordi det rimte, og passet så innmari bra inn. Og når man først er inne på rim – hva er det som rimer på trikken? Selv om Tone og Stein hadde funnet ut av skapelsen vil ikke det si at de hadde fantasi nok til å gjenfortelle hvordan formeringen foregikk på den tiden, så dette forskes det fremdeles på. Dyneløfting er ingen enkel forskningsmetode, og da spesielt når det ikke fantes noen dyner å løfte på. Og bare så dere ikke skal sitte å klø dere i hue resten av dagen er det vinduene som rimer på trikken.

15

Produktene i denne store fabrikken ble eksportert til hele kloden. De hadde ordrelister som var lengre enn dassruller, så det var jobb nok i massevis til alle sammen. Det fantes selvfølgelig ikke dassruller på denne tiden, og da ble det vanskelig å forholde seg til hvor lang denne listen egentlig var. De sa alltid at listen var lang som et vondt år, så størrelsesbegrepene var litt annerledes den gang. Et vondt år er litt lenger enn et vanlig år, så det kan ha vært det vi kaller skuddår de snakket om da. Hva de skulle med så lange lister er vanskelig å forklare, for veggene i husene deres var sikkert ikke så lange. Om listene var bøyelige så man kunne liste seg rundt hjørnet, kunne man med litt flaks se at produksjonen foregikk døgnet rundt hele året i fabrikken. Det vil si, nesten hele året. Det var en tid på året hvor produksjonen stoppet opp, og utsendelser var fullt ut prioritert. Hele fabrikken skulle tømmes, for nye produkter skulle få plass. Det var ikke slik i denne bedriften at de solgte halve butikken til halv pris som mange andre produsenter reklamerte med. De var ikke ute etter penger og glamour, men at alle på hele kloden skulle få nyte godt av de produktene de laget. Og det måtte skje fort. Alt skulle ut i løpet av 20 timer, eller noe sånt.

16

Det var slik på denne tiden at døgnet ikke var like langt som det er i dag, så de hadde mye dårligere tid før i tiden. Da var det mye som ble hengende etter. Post for eksempel. I dag har vi epost, eller elektronisk post. Men siden post kom før elektronikken burde det være post elektronisk. Poste. Det er en forklaring på hvorfor postkasse heter postkasse. Det er fordi det blir liggende noe igjen i den etter (post) personen (mann) som leverer alt det noen andre mener vi burde ha. Og mere til. Det finnes da selvfølgelig ingen premann, for da hadde det jo allerede ligget noe i prekassa før det det var der. Og da blir alt så innmari komplisert. Derfor forenkler vi det enkle som er det enkleste for enkelte. Det er bare helt unyttig å lage nye navn som ikke er forklarende når det allerede finnes ord som er forklarende. Ta for eksempel ordet vindkraft. Det er jo vindmølle. Selvforklarende. Den eneste forskjellen er at før i tiden møllet de korn, mens de i dag møller strøm. Er det da virkelig varmt en dag er det bare å følge strømmen. Følger man strømmen ender man opp der møllene er, og der er det vind som man kan svale seg ned med.

17

En av sjefene på denne fabrikken hadde et rykte på seg om at han ikke var helt riktig navlet. Det vil ikke si at det er et slags outlet fra NAV, men har noe med hvordan navlestrengen blir knytt igjen etter man er født. Det var ingen som hadde sett navlen til sjefen, men de gikk bare ut fra at den navlestrengen måtte være feil på en eller annen måte. Han var overalt og over alt som sjef, og påsto selv at navlestrengen hans var nyoverhalt. Når og hvorfor man går til et slikt skritt at man vil få navlestrengen sin nyoverhalt er det nok bare Will I Nikkersen som vet noe om. Han kunne være sprudlende glad og fly forbanna på en gang, og slike personer kan det virkelig være anstrengende å være i nærheten av. Men at Willi Nikkersen var en effektiv sjef var det ingen som kunne nekte for. Han fikk ting til å skje enten man ville eller ikke, og det var ingen som stoppet opp produksjonen så lenge han var sjef. Det var ingen som ønsket argusøynene til Willi Nikkersen skulle feste seg til dem. Selv om Willi Nikkersen bare hadde to øyer og ikke hundre, så fikk de verktøyene til å dundre. I den avdelingen Willi Nikkersen var sjef går man ut fra at det var klær som ble produsert. Det kan også ha vært fikenblader.

18
Nestsjefen i bedriften het Per Kløp. Det var heller ikke en type man la seg ut med. Man kan overnatte ute med hvem man vil, men å legge seg ut med Per Kløp var noe man ikke gjorde. Per Kløp var en kløpper på brønnpissing. Og hadde man vært dum nok til å ligge ute med Per Kløp fikk man så hatten passet, og fikk vite hvor gammel man var. Var man riktig uheldig fikk man også vite hvor skapene skulle plasseres. Det var direkte frontalangrep, og personvernet lå dårlig an. Det henger ikke helt på greip å gi noen så hatten passer, men slik er det bare. På denne tiden var det kanskje slik at det var mange som ikke visste hvor gamle de var, eller de pusset opp kjøkkenet sitt, så det kan godt hende at det var flere enn vi aner som la seg ut med Per Kløp. Så hadde man en hatt som ikke passet, for lite skapplass, eller var usikker på alderen sin kunne en overnatting med Per Kløp kanskje være løsningen. Den eneste som ikke var redd for en overhøveling fra Per Kløp var Gamle Erik. Han var så høveling fra før at det ikke trengtes mer høveling der i gården, enda det beste han visste var å male fanden på veggen.

19

Om det ble slik at Per Kløp brønnpisset Gamle Erik, hang Gamle Erik bare litt med geipen en stund. Så ble alt bra igjen. Når Gamle Erik merket at geipen begynte å henge trakk han seg stille rolig inn i en krok og sto der til det gikk over. Han sto med ansiktet vendt inn mot veggen slik at det ikke skulle være noen overhengende fare for at noen skulle kunne se hvor langt ned geipen hang. På det verste kunne geipen til Gamle Erik henge så langt ned at den subbet i gulvet. Da kan det være greit å stå stille til det går over. Det verste Gamle Erik visste var å gå på limpinnen. Det hendte han gikk på den, og det var helst da geipen hans hang lengst ned. Han fikk ikke anledning til å gå planken da dette ble et uttrykk som kom til flere millioner år senere. Det var som nevnt tidligere mye trær i dette samfunnet, men planker fantes ikke. Derimot var ikke mangletre mangelvare.

20

Den personen alle hadde mest respekt for var Fru Blom. Respekt og respekt, det var i hvert den damen med mest autoritet i bedriften. Likestillingen var ikke oppfunnet ennå, så Fru Blom slet litt med å nå gjennom med alle meningene sine blant så mange menn. Men, men, slik var det bare. Fru Blom elsket å harselere med alt hummeret og kanariet som ble produsert i bedriften, og det medførte ofte til at mange holdt på å få fnatt. Det kunne bli så alvorlig til tider at alle de overordnede måtte få piller av selveste sjefen på bruket. Det var som regel Fru Blom som fikk gleden av å dele ut pillene som egentlig ikke var noen ordentlige piller, men bare noen sukkerkuler som skulle bøte på fnatten. Hver gang Per Kløp hadde fått fnatt og mottok disse sukkerpillene fra Fru Blom, fnøs han alltid med «piller og piller Fru Blom». Og hver gang Gamle Erik hørte det falt geipen, for hver gang trodde han at han hadde fått ordentlige piller mot fnatten sin. Han var blitt lurt. Ført bak lyset. Det var like ille som å gå på limpinnen. Broren til Gamle Erik, Mann Med Ljåen, syntes det hele var både festlig og flott. Nå får det være nok med geiper, greiper, piller og det som verre er, før alt dette blir en saga blott.

21

I alle samfunn finnes det individer som av forskjellige grunner ikke vil være som alle andre. Noen av disse individene elsker å stikke pinner i hjulene for andre. Nå skal det sies at man ikke er helt sikker på om det fantes noe hjul å stikke pinner inn i på denne tiden, men man kan aldri vite. Pinner fantes helt sikkert, men kjepper var ikke påtenkt ennå. De som drev med slik pinnestikking rundt omkring der April og Hoff befant seg var i slekt med hverandre. Dette med pinnestikking hadde gått i arv i disse familiene i mange generasjoner, og det var mange som kunne takke disse pinnestikkerne for at de hadde funnet veien hjem en mørklagt lang natt mang en gang. Det var et yrke som kun disse familiene drev med, men av og til stakk de altså pinnene på steder de ikke skulle stikkes. Hvordan, eller hvem som hadde kommet på at noen pinner kunne brukes til noe annet enn det de skulle brukes til hadde blitt glemt, men de moret seg med slike ting en gang iblant. Det kunne være limpinne, fiskepinne, bjørkepinne, strikkepinne, stafettpinne, låspinne, spisepinne, ispinne, styrepinne, og mange andre pinner. Den mest nyttige pinnen av alle pinner var utspinnen. Han som hadde oppfunnet pinnene var Fing R. Bølen, og etter hvert ble de på folkemunne kalt bøllene. Det var få som turte å si bølle til dem i frykt for at de i neste omgang ble neste offer for et av disse pinnestikkene. Det meste av dette var en aldri så liten avsporing, for noen hadde gjort en dårlig jobb her. Grøftepinnene var ikke på plass, og da kan grøftene bli fulle av mange rare ting. Grøftefyll. Det var altså ingen enkel oppgave å være pinnestikker, for man visste lite om hva som lå i grøfta neste dag. Det var stadig nye utfordringer og oppgaver å løse.

22
Det var nå den tiden på året da det var full bak- og forvirring på fabrikken. Og for så vidt i stallen. De måtte forberede de temmede dinobombusene til det som skulle skje, og det var ingen lett oppgave for de bitte bitte små skapningene som hadde temmet dem. De virret både foran og både bak dinobombusene for å få dem med på det som var i ferd med å skje. De skulle ut og dra på den merkelige innretningen den bitte bitte lille sjefen skulle fare rundt i. Den bitte bitte lille sjefen over alle sjefer måtte stelles og strigles han med, og sminkes opp til sitt rykte. Det veldig få var klar over var at sjefen var sønn av sin far som før han var sjef, og faren hans var sønn av sin far som før det igjen hadde vært sjef. Slik hadde sjefsrollen gått i arv gjennom mangfoldige generasjoner, og dermed fått ryktet om han var sjefen som aldri dør. Alle trodde han var den samme skapningen og sjefen som hadde eksistert da for eksempel tipp tipp tippoldeforeldrene deres levde. Skapningen som går igjen. Og igjen. Og igjen. Før, på denne tiden, gikk det nemlig an å være en sjef over alle uten å lese alle dikta om Tor.

23
Den bitte bitte lille skapningen som nå var i ferd til å legge ut på en lengre reise kunne av og til være rimelig irriterende når alt dette skjedde rundt han. Han kunne av og til være så irriterende at både Fru Blom, Gamle Erik og Per Kløp kunne finne på å kalle han for en nisse. Det å kalle noen for en nisse var ganske nedsettende på denne tiden. For det første var det ingen som egentlig visste hva en nisse var for noe, og for det andre var det da dårlig gjort å kalle noen for noe noen ikke visste hva var. Det alle forsto var hva ordet nisse kunne rime på. Slikt kunne ruske og røske i enhver sjel. Så den bitte bitte lille sjefen likte det svært dårlig, men ville ikke gi dem gleden ved å vise det. Dermed ble det til at alle pratet om den nissen som alltid kom på samme tid hvert år med produkter de hadde laget selv gjennom et helt år. Mangfoldige millioner år senere var det en fyr fra Myrra som rappa dette konseptet, og som ga myrraen til en nyfødt baby. Hva denne kvaen ble brukt til er dårlig dokumentert, men den inneholdt både gummi og harpiks. Så i utgangspunktet var det mange muligheter. Hjul, smykker, plast, og medisiner for å nevne noe. Så man skal ikke se bort i fra at fikenbladene som en gang ble brukt var et produkt fra myrra. Noen århundrer senere var det et annet selskap som rappa konseptet, så det er stor forvirring rundt omkring om hvor eller hvem denne nissefyren egentlig er.

24

Det skulle gå mangfoldige generasjoner, før dinobombusene ble byttet ut med mammuter. Da mammutene døde ut fordi papputene var så harde å sove på, måtte de trene opp andre dyr. Kanskje vi noen gang får vite hvilke dyr som har blitt brukt opp gjennom alle disse uendeligheter av tider, for i dag vet vi hvilket dyr Julenissen benytter seg av. Flyvende reinsdyr. Flyvende hollendere har vært i bruk, men det skremte mer enn det skapte glede. Spøkelser og gjenferd sprer sjelden eller aldri særlig mye glede. Flyvende nordmenn ble også forsøkt, men norsk køntrimusikk med bergensdialekt var ikke helt inne i varmen på 1970 tallet. I dag vet vi at køntrimusikk kan ha hvilken som helst dialekt. Det er fremdeles et gap å utforske mellom mammutene og reinsdyra, så der er det nok en nisje å tjene noen kroner på. Reinsdyr vil sikkert ikke bli det siste dyret i rekken, rett og slett fordi det ikke er klimavennlig. Alle planteetende dyr slipper ut alt for mye gasser som er skadelige for miljøet. Kuer, hester, gnuer, geiter, sauer, antiloper, og en hel haug andre dyr er dermed utelukket som nissens neste trekkdyr, eller fugler. Det eneste tenkelige må være duracellkaniner. Så får vi håpe de duracellkaninene ikke tar for mye Møllers tran, for overlydsdoninger er ikke bra for miljøet det heller. Siden fortellingen nå egentlig er ferdig, er det bare en ting gjøre. Kutte ut vrøvlet. Men, det er ikke så enkelt altså. Det er ikke så enkelt å holde kjeft når man har så mye unyttig informasjon på hjertet. Da må det ut, alt som ikke betaler husleie må ut, ellers kan det helt sikkert medføre magesår, hjertesvikt og det som verre er. Slike ting må man ta på alvor når man kommer opp i årene. Man må være forsiktig med mange ting når man kommer opp i årene. Lårhalsen for eksempel. Alle som har satt fast noe i halsen vet hvor vondt det kan være, og om man da setter noe fast så langt ned i halsen at det verker i lårene er det helt sikkert mye verre. Det er innmari lang vei opp igjen. Og sånn helt plutselig – Snipp, snapp, snute,
håper Julenissen er tidlig ute!
Ønsker med dette alle kjente, og ukjente, en varm og fetende aften.
God jul!